Fontene forskning
14.12.2023
En styrke ved den nye fattigdomsforskningen som vokste fram rundt årtusenskiftet, var at barn og foreldre selv ble informanter om opplevelsen av det å være fattig.
Deres erfaringer ga ny kunnskap om hva fattigdom innebærer. Det gjør også boka Vi fattigfolk, hvor Anna-Sabina Soggiu gir et nyansert bilde av sin egen oppvekst i fattigdom og deler sine refleksjoner om hva som kan hjelpe mennesker til et bedre liv.
I BOKA ser forfatteren Anna Sabina Soggiu - en kvinne i 40 åra - tilbake på barndom og oppvekst i en kommunal blokk, som sjette generasjon på Tøyen og Grønland. Hun forteller historien sin til en ung gutt som nå bor i samme blokk som hun selv en gang gjorde. Hovedbudskapet er at han ikke skal skamme seg, men rette ryggen og forstå at det er feilslått politikk og strukturer som er skyld i elendigheten, det er ikke hans feil. Hun ønsker å formidle stolthet og er derfor ambivalent til å dele en velkjent historie om fattigfolks mange problemer. Men hun kan ikke fortelle sin egen historie uten å si hvordan bekymringer for lite penger, psykiske og fysiske problemer og vold preget oppveksten, både i hennes egen familie og i miljøet rundt. Samtidig formidler hun også hvordan hennes egne foreldre, med ulike anstrengelser og hjelp fra besteforeldre, sikret bøker, pianotimer, feiring av bursdag og høytider og stilte på foreldremøter og konferanser. For forfatteren blander vonde minner seg med de gode. Hun trivdes der hun vokste opp, de fleste rundt hadde det omtrent som henne med foreldre i samme typen yrker; industri, service og renhold. Men boka viser også alt strevet som ligger bak det å så vidt klare seg, og hvordan den konstante bekymringen og konfliktene for å få knappe midler til å strekke til, setter seg i kroppen og sjela både hos voksne og barn. En god bar
Les opprinnelig artikkelI BOKA ser forfatteren Anna Sabina Soggiu - en kvinne i 40 åra - tilbake på barndom og oppvekst i en kommunal blokk, som sjette generasjon på Tøyen og Grønland. Hun forteller historien sin til en ung gutt som nå bor i samme blokk som hun selv en gang gjorde. Hovedbudskapet er at han ikke skal skamme seg, men rette ryggen og forstå at det er feilslått politikk og strukturer som er skyld i elendigheten, det er ikke hans feil. Hun ønsker å formidle stolthet og er derfor ambivalent til å dele en velkjent historie om fattigfolks mange problemer. Men hun kan ikke fortelle sin egen historie uten å si hvordan bekymringer for lite penger, psykiske og fysiske problemer og vold preget oppveksten, både i hennes egen familie og i miljøet rundt. Samtidig formidler hun også hvordan hennes egne foreldre, med ulike anstrengelser og hjelp fra besteforeldre, sikret bøker, pianotimer, feiring av bursdag og høytider og stilte på foreldremøter og konferanser. For forfatteren blander vonde minner seg med de gode. Hun trivdes der hun vokste opp, de fleste rundt hadde det omtrent som henne med foreldre i samme typen yrker; industri, service og renhold. Men boka viser også alt strevet som ligger bak det å så vidt klare seg, og hvordan den konstante bekymringen og konfliktene for å få knappe midler til å strekke til, setter seg i kroppen og sjela både hos voksne og barn. En god bar