En utenriksministers utfordringer kan sorteres i tre kategorier:
C-momenter - tiltak som utvider handlingsrommet
B-momenter - slå til seg og gjennomføre konkrete og avgrensede policy-initiativer
A-momenter - skjøtte løpende initiativer, løse allerede aktualiserte problemer og overhale eget apparat og den beslutningsstrømmen det er en del av.
Hva utenrikspolitikk angår, var årene 2013-2017 preget av reaksjon mot globalisering som preget bildet i det forutgående kvarte århundret. Russland, Norges stormaktsnabo, la seg generelt på en mer nasjonalistisk linje enn før, bombet Syria, gikk til krig mot Ukraina ved stedfortreder og brøt internasjonal rett ved å annektere Krim-halvøya. USA, Norges viktigste allierte, valgte en president som angriper snarere enn støtter alt og alle, inklusive sine nominelt allierte.
Storbritannia, Norges nest viktigste europeiske allierte, holdt en folkeavstemning om fortsatt EU-medlemskap som gav et nei. Så langt har resultatet vært at Storbritannia har lukket seg og ikke i samme grad er til stede i europeisk politikk. I hele resten av Europa, ikke minst i Ungarn, Hellas og Østerrike, kan man også spore en nasjonalistisk reaksjon mot globaliseringen, først og fremst, men ikke utelukkende, i form av økt oppslutning om ekstreme fløypartier.
Alt dette er dårlig nytt både for et lite lands utenrikspolitiske handlingsrom og for verdens utenriksministre. For et lite og rikt europeisk land med en åpen økonomi innebærer enhver endring i verdensorden bort fra multilateralisme og globalisering en potensiell materiell og politisk forverring. Den nasjonalistiske vendingen i verdenspolitikken 2013-2017 kalte altså i enda høyere grad enn vanlig på norske fremstøt for å styrke den nåværende verdensorden.
Tapte muligheter
Som vist i innleggene i siste utgave av, oppfattet imidlertid ikke utenriksminister Brende situasjonen på samme måte.
Det finnes ingen indikasjoner, hverken formelle eller anekdotiske, på at Brende som utenriksminister forsøkte å utvide Norges utenrikspolitiske handlingsrom. C-momentet for en minister er å utvide handlingsrommet som er tilgjengelig.
Brende hadde en rekke muligheter her. Han kunne ha koblet to politikkområder som åpenbart henger sammen, men som er institusjonalisert som adskilte og som derfor så langt aldri blir sett i sammenheng, nemlig innvandring og utenrikspolitikk overfor stater en rekke innvandrere har et forhold til (spesielt Polen og Pakistan, men også Eritrea, Somalia, India, Tyrkia, Sverige osv.) Han kunne ha forsøkt seg på en ny giv i nordenpolitikken, eller tatt til orde for en Marshall-plan for Afrika (et tiltak som før eller senere må komme, ikke minst om man vil unngå st
