Fagpressenytt

Hvor det er best for barn å vokse opp når de ikke kan bo sammen med en eller begge av sine biologiske foreldre? Det er et spørsmål som har vært omstridt og gjenstand for skiftende regimer opp gjennom historien. Forfatterne av denne boka framhever at det ikke har vært uvanlig at slektninger har tatt hånd om barn som av ulike grunner ikke kunne bli ivaretatt av sine foreldre. Slektsfosterhjem er derimot et relativt nytt fenomen, og det ble et forskningstema først på 1990-tallet.
De tre forfatterne har alle gjennomført sine doktorgradsprosjekter med empiri fra ulike sider ved
slektsfosterhjem. Det startet for Amy Holtan sin del med et enkeltprosjekt om barns sosiale integrasjon i slektsfosterhjem (19982002), og ble senere utvidet til en longitudinell studie: «Utfall og opplevelse av fosterhjem» som de to andre forfatterne har basert sine avhandlinger på (Renee Thørnblad 2011 og Jeanette Skoglund 2018).

BOKAS UTVILSOMME STYRKE
er at denne effektforskningen settes inn i en sosial- og familiepolitisk ramme, samtidig som metodologiske utfordringer ved effektstudier reflekteres over på en nyansert og troverdig måte. Forfatterne framhever også at når slektsfosterhjem primært studeres som tiltak, nærmere presisert som en prekonstruert forståelse forankret i barnevernsfeltet, oppstår det en fare for at «forskningen reproduserer forforståelser, problemstillinger, begreper, teorier og logikker fra barnevernet og dermed ikke frambringer ny kunnskap som er uavhengig av barnevernsystemet» (side 61-62). Dette er etter min mening en særdeles viktig refleksjon knyttet til forskningen i et felt som har så stor definisjonsmakt og makt til å gripe inn i den private sfære som barnevernet har.
Den norske forskningen som forfatterne har bidratt med, hadde også sitt utgangspunkt i at Holtan som sakkyndig medlem av Fylkesnemnda ble konfrontert med både egne og praksisfeltets holdninger om å unngå fosterhjemsplasseringer i slekt. Dette er gjenkjennelig fra min egen praksis der det sær