Fagpressenytt

Jeg sitter fast i Sør-Frankrike på grunn av pandemien. Min franske venninne har også lyst å reise til Norge. Hun vil så gjerne se nordlys. Jeg gir henne råd om å kle seg mot kulda som hun ikke har erfaring med, og i den forbindelse har jeg fortalt henne om selbuvottene som er så varme fordi de strikkes med to farger. En tråd ligger da løs på innsida og gjør vottene mykere og varmere.

Jeg prøvde å finne slike her i byen. Da det ikke lyktes lovet jeg å strikke et par til henne. Jeg skrev til min niese i Norge og ba henne sende meg et mønster. Da min niese spurte om jeg trodde jeg klarte å strikke med to farger, følte jeg meg fornærmet.
Dessverre overvurderte jeg meg sjøl. Jeg brukte mange timer på den første votten, og var nær ved å gi opp. Fingrene mine var stive og skjelvende så jeg mistet strikkepinner og masker i ett vekk. Øynene så ikke mønsteret klart. Jeg hadde lyst til å gråte.

Da kom jeg til å huske ei søt 8-åring som jeg skulle lære å strikke da jeg var lærer. Grytekluten hun arbeidet med var våt av svette fra hendene hennes, og strikkearbeidet var fullt av feil. Jeg rekket opp. Det var kanskje tiende gangen jeg gjorde det. Jenta tok til tårene. Jeg prøvde å trøste henne og sa: «Det