Fagpressenytt

Da jeg ble forespurt om å anmelde boken takket jeg raskt ja, for det er etterlengtet med en norsk sosialfaglig bok om antirasisme. Som forfatterne skriver, er det 25 år siden Naushad Qureshi publiserte en artikkel om rasisme og sosialt arbeid, og siden har det vært skrevet lite. Ut fra nye rammeplaner og generell mangel på forskning og undervisning med utgangspunkt i teori om maktasymmetrier i norsk sosialt arbeid, er det velkomment at det gis ut et større arbeid som adresserer antirasisme. Det oppgis ikke hvem som er bokens målgrupper. Det er med utgangspunkt i boken som en fagbok, og dermed aktuell som lærebok på sosialarbeiderutdanninger, jeg vurderer den.
Boken er hendig, 190 sider i A5-format. Den er delt inn i tre deler, hvor det teoretiske grunnlaget presenteres i del 1. I del 2 gir forfatterne eksempler på hvordan rasisme kommer til uttrykk, og de fokuserer i del 3 på hvordan antirasisme kan inngå i undervisning, forskning og praksis.

ETTER ET INNLEDENDE kapittel i bokens første del, hvor rasisme plasseres inn i en norsk sosialfaglig kontekst, og med begrepsavklaringer om rasisme, diskriminering, rasialisering og etnifisering, presenteres mer grunnleggende perspektiver i kapittel 2 og 3. Kapittel 2, «Kolonialisme, postkolonialisme og sosialt arbeid», inviterer leseren til relevant teori om kolonialisme, postkolonialisme, dekolonisering, hvithetsstudier og privilegieteori, og kapittel 3 til teori om interseksjonalitet. Det er et godt analytisk grep å presentere teori om interseksjonalitet når et undertrykkingsgrunnlag settes på dagsorden. Det bidrar her til å forstå hvordan rasisme kan få ulike uttrykk og ulike konsekvenser, avhengig av øvrige sosiale posisjoner en besitter i ulike hierarkier, som kjønn og klasse.
Jeg sitter med et inntrykk av at all teori som forfatterne presenterer beskrives å ha røtter i postkolonial teori, ikke bare teorien i kapittel 2, men også teori om interseksjonalitet: «Interseksj