Hovedscenen på Nationaltheatret i Oslo har aldri vært større enn den maidagen i 1996. På klakkende bunadsko inntar hun flomlyset sammen med storesøster Ragnhild på åtte. Bak seg aner hun konturene av det tunge sceneteppet og av moren som viser dem riktig neieteknikk. Foran dem venter et bekmørkt folkehav. Hun vet at kongefamilien sitter der ute. Og Wenche Foss som hun møtte i stad. Snart er de framme ved scenekanten. Da skal de løfte opp felene til haka og spille Briskjehauga slik de pleier. Bare en meter igjen nå.
{f2}
Internasjonalt gjennombrudd
- Nervøs? Nei, jeg husker det ikke sånn. Det jeg husker er den voldsomme energien fra salen. At det var moro å spille på en scene for første gang. Og at vi møtte Wenche Foss og Toralv Maurstad. Det var stort for en seksåring.
21 år er gått, og Eldbjørg er tilbake i Oslo på lynvisitt for å spille julekonsert med Sølvguttene i domkirken. Hjemme-adressen har vært Berlin det siste året, og müslien til frokost vitner om en hotellvant gjest. Hun reiser mer og mer, og er i ferd med å etablere seg som en ettertraktet solist blant ledende orkestre verden over. Mye tyder på at den internasjonale anerkjennelsen vil skyte ytterligere fart i 2018. Hun er filmaktuell som en av tre kunstnere i dokumentaristen David Donnellys Forte, som lanseres senere i år. Hun er invitert til å tale for det prestisjetunge, transnasjonale kvinnenettverket W20 i Berlin. Og hun har landet en platekontrakt på fire utgivelser med det anerkjente plateselskapet BIS. Eldbjørgs internasjonale karriere er rett og slett i ferd med å ta av. Platedebuten i mars er med ingen ringere enn Wiener Symfonikerne, ledet av dirigenten Olari Elts. Og repertoaret? Først Sjostakovitsj' monumentale fiolinkonsert og deretter - hold deg fast - norske Hjalmar Borgström. Hjalmar hvem, sier du?
- Ja, stakkars Borgström. Han var uheldig med timingen og falt stilmessig mellom to epoker. Tenk at en så vakker fiolinkonsert kunne bli glemt i hundre år, sier Eldbjørg.
Alltid konsert: - Vi var ofte med mamma, som var distriktsmusiker, på oppdrag. Konsertsituasjonen ble tidlig naturlig for meg.
Nikolaj Lund
Eller var det kanskje ikke så underlig? Borgström var en sann senromantiker med sans for det smektende melodiøse og storslått orkestrale. Noen tiår tidligere ville denne fiolink
