Demens & Alderspsykiatri
18.09.2018
Legesønnen Leiv Otto Watne bar aldri på noen drøm om selv å bli medisiner. I dag er han doktor og hektet på deliriumforskning. - Jeg håper å kunne holde på med dette i flere år framover, sier han.
Leiv Otto Watne vokste opp i Sande, rett uten- for Førde. Han tilbragte også flere år av sin barndom i Kongo, der begge foreldrene var leger ved et misjonssykehus. - Vi bodde der i to perioder, første gang da jeg var ni og ti år gammel, og siste gang da jeg var 13 og 14 år. Det siste oppholdet ble av- sluttet noe tidligere enn planlagt på grunn av indre politisk uro, forteller han. Slik Leiv Otto husker det trivdes han svært bra, selv om Kongo er en ganske spesiell plass i verden og alt fungerte helt annerledes enn hjemme. Sammen med sine to yngre søstre gikk han på en liten norsk internatskole to og en halv times kjøretur hjemmefra. - I starten var det uvant og jeg savnet mine foreldre veldig. Vi var helt avkuttet fra resten av verden, uten tilgang til telefon, så det var ikke enkelt å oppnå kontakt. Etter hvert likte jeg meg likevel godt. Jeg fikk også mange kongolesiske venner som jeg sparket fotball med hver dag. På slutten av det siste oppholdet snakket jeg derfor swahili ganske bra. I dag er det meste forsvun- net, men når vi får inn pasienter her på sykehuset som er fra Kongo kan jeg fortsatt veksle noen ord med dem på deres eget språk. Egne positive erfaringer til tross; for trebarnspappaen Leiv Otto er det uaktuelt å sende egne barn på internat. - Avstanden mellom skole og hjem skaper en distanse mellom barn og foreldre som jeg ikke ønsker å oppleve som forelder. Jeg hadde det helt fint på internatskolen, men vil ikke sende mine egne barn vekk for flere uker om gangen. Jeg hadde savnet dem så mye at det hadde jeg ikke orket. TDialfLeelidv iOgthtoetskeurl loe gb efglaynknse på videregående flyttet familien fra Sande til Førde. - Det var fint for meg og mere praktisk for mor og far, som den gang jobbet på sykehuset der. Etter videregående flyttet han selv til Oslo - uten noen klar femårsplan for egen framtid. - Jeg var veldig glad i gym og begynte på Idrettshøgskolen. Der trivdes jeg svært godt i to år. Deretter hadde jeg tenkt å fortsette med fysikk og kjemi i Trondheim, men endret søknaden i siste liten. Det ble til at jeg like- vel søkte meg inn på medisinstudiet i Oslo. Den avgjørelsen har Leiv Otto aldri angret på. - Nei, det ble egentlig mye bedre enn jeg hadde trodd. Legeyrket hadde aldri vært noen drøm for meg, men studiet var rett og slett kjempebra. At jeg sitter her i dag kan derved tilskrives tilfeldigheter og flaks mer enn familietradisjoner. Da tida for turnustjeneste kom, havnet Leiv Otto igjen i Førde. - Selv om det i utgangspunktet var sistevalget mitt, siden jeg jo var fra Førde og hadde tenkt å benytte turnustiden til å bli bedre kjent i Nord-Norge og Finnmark. Men da hun som den gang var min kjæreste fikk jobb i Førde, avgjorde det saken også for meg. Leiv Otto trivdes heldigvis veldig godt på hjemlige trakter. - Å se sitt eget fylke med et nytt blikk var lurt. Det er så utrolig fint der. Jeg satte stor pris på turnustiden ved Førde sykehus og distriktstjenesten i Jølster.
ENåtrhdoevt keodmprtiol sstjyekkktet ville han derfor bli vær- ende på Vestlandet. - Da fikk hun som nå var blitt min forlovede jobb i Oslo, så det endte i stedet med at jeg fulgte med henne dit. Det som for meg først var en liten nedtur endret seg imidlertid raskt. Jeg var veldig heldig da jeg søkte og fikk jobb ved geri- atrisk avdeling på Ullevål. Der likte jeg meg kjempegodt! Delirium (akutt forvirring) hadde han lest om på medisinstudiet, men innrømmer at han aldri helt forstod hva det var. Dette endret seg raskt da han startet i turnustjenesten. - Det var overraskende å se hvor mange pasienter på sykehuset som var forvirret. Jeg kan ikke huske at dette var noe som fikk så stort fokus, og tenkte vel at det var normalt at spesielt eldre pasienter ble forvirret når de ble innlagt i sykehus. FVeadsgceinrieatrreisnkdaevdfeolirnlgøvped Ullevål sykehus ble delirium viet større oppmerksomhet, men det var først da han startet som stipendiat i et prosjekt om behandling av pasienter med hoftebrudd at Leiv Otto personlig ble spesielt interessert i delirium. -
Gå til medietENåtrhdoevt keodmprtiol sstjyekkktet ville han derfor bli vær- ende på Vestlandet. - Da fikk hun som nå var blitt min forlovede jobb i Oslo, så det endte i stedet med at jeg fulgte med henne dit. Det som for meg først var en liten nedtur endret seg imidlertid raskt. Jeg var veldig heldig da jeg søkte og fikk jobb ved geri- atrisk avdeling på Ullevål. Der likte jeg meg kjempegodt! Delirium (akutt forvirring) hadde han lest om på medisinstudiet, men innrømmer at han aldri helt forstod hva det var. Dette endret seg raskt da han startet i turnustjenesten. - Det var overraskende å se hvor mange pasienter på sykehuset som var forvirret. Jeg kan ikke huske at dette var noe som fikk så stort fokus, og tenkte vel at det var normalt at spesielt eldre pasienter ble forvirret når de ble innlagt i sykehus. FVeadsgceinrieatrreisnkdaevdfeolirnlgøvped Ullevål sykehus ble delirium viet større oppmerksomhet, men det var først da han startet som stipendiat i et prosjekt om behandling av pasienter med hoftebrudd at Leiv Otto personlig ble spesielt interessert i delirium. -