Ren Mat
07.09.2021
Hva er helseeffekten av kjemisk-syntetiske sprøytemiddelrester i mat? Og hvordan dyrke mat uten - eller med minst mulig bruk av slike midler? Vi spurte en ernæringsforsker, en jordbruksforsker og tre bønder.
- DU SPØR OM BRUK AV SPRØYTEMIDLER, men jeg er dårlig på sprøytemidler, for jeg bruker dem ikke.
Solbærdyrker Helge Hvoslef på Alhaug gård holder til på idylliske Nes ved Mjøsa i Ringsaker kommune. Under merkevaren «Fars solbær» leverer han saft og bær til både Slottet, Maaemo og Bakeriet i Lom. Til kundene leverer han varene selv, og solbærbuskene har aldri sett noe til hverken traktor, kunstgjødsel eller sprøytemidler.
- Jeg har aldri sprøyta noen av disse 2000 solbærbuskene, og de har heller aldri blitt utsatt for sterke angrep. Fra jeg startet i 2004-2005 så har bare 30-40 busker blitt skifta ut.
For bonden på Alhaug falt valget på solbær og ikke jordbær. - Jordbær ville klart seg bra her, men vokser ned mot bakken og er sårbar for alle typer angrep. Sopper og insekter - alt og alle liker jordbær. Solbærbusken derimot, er en mer robust skapning. Får den nok lys og luft, så er det en art som i større grad klarer seg på egen hånd, sier Helge.
Tilgang til lys og luft er det viktigste økologiske grepet som gjøres på gården. Soppene er avhengige av et fuktig miljø. Nok lys og luft sikrer rask opptørking og hindrer soppangrep. Istedenfor tre busker per løpemeter, som er normalen i konvensjonell solbærproduksjon, velger Hvoslef halvannen meter mellom hver busk.
- Da får jeg busk og ikke hekk, lys og ikke skygge. På Alhaug gjødsler de ikke med annet enn graset som klippes rundt plantene. Alt grønt gras som slås på gården, og alt som lukes, legges inntil radene som en kontinuerlig grønngjødsling.
- På den måten frigjøres kalium til solbærrøttene. Grasdekket blir et eldorado for meitemarken.
Men altså ikke noe gjødsel. For mye næring gir store busker og lite bær, mens dynen av gras demper fordampingen og hindrer ugraset i å komme opp.
DET HAR IKKE VÆRT EN TRAKTOR på solbæråkeren på Alhaug siden 2003. Resultatet er en jordstruktur som både tar imot og gir fra seg vann. Jorda på solbæråkeren er løs langt ned, og tar vare på regnvannet som en svamp.
- Et skikkelig regnskyll her så siver vannet helt ned, under meteren, og kapillærkreftene kan hente opp igjen vannet. Når tørke så setter inn, klatrer vannet oppover igjen i den løse jorda og opp til planterøttene.
Helge forklarer at om bakken er hardpakket, renner mye regnvann vekk på overflaten. Verdifull jord vaskes vekk, og det under mottar lite eller ikke noe vann. Og Hvoslef vanner ei.
- Nei, vi vanner aldri. Det er nesten uhørt, men jeg vanner ikke. Så solbærbuskene skjønner at de må hente vannet selv. Jeg har litt erfaring fra jordbruk i Afrika - der det virkelig er tørke - hva gjør trær og busker da? Da går de djupt.
Helge Hvoslef tok tidlig et tydelig standpunkt når det gjaldt bruk av kjemisk-syntetiske sprøytemidler. På 1980-tallet jobbet han i Afrika for Norad og Fredskorpset. Der fikk han opp øynene for grusomhetene som følger i kjølvannet av uvettig omgang med sprøytemidler.
- I Kenya så vi hvordan de store agroselskapene solgte preparater som for lengst var bannlyst i den vestlige verden grunnet stor helse- og miljørisiko. Og vi så at DDT fremdeles var mye brukt. Gjennom en lokal helsestasjon fikk jeg vite at de hadde funnet store mengder DDT i morsmelk. Selv ute på en øy i Victoriasjøen var konsentrasjonene høye, sier Helge alvorlig, og fortsetter;
- Altså, finnes det et marked så selger man. Selskapene satt med store lagre av kjemikalet. Disse store selskapene tenker kapital og ikke etisk, og da vet vi ikke hva vi får. Og selv om vi vet en del om ett preparat, så vet vi langt mindre om effektene av den samlede virkningen av flere sprøytemidler brukt i samme åker. Med det bakteppet blir jeg ganske sikker på hva disse selskapene er ute etter - profitt og ikke folkehelse, sier Helge.
Etter oppholdet i Kenya har han holdt seg helt unna sprøytemidler. På Alhaug gård vil han og kona kjøre rent.
PLANTEVERNMIDLER ELLER PESTICIDER er paraplybetegnelser på produkter som skal beskytte planter mot sykdommer, ugress, sopp, insekter og andre skadegjørere. I dagligtale sier vi ofte sprøytemidler, og da tenker vi på kjemisk-syntetiske sprøytemidler som er tillatt benyttet i konvensjonelt jordbruk. I økologisk jordbruk foregår plantevern uten kjemisk-syntetiske sprøytemidler. Isteden forsøker man å løse problemene ved å undersøke hvorfor de oppsto, og gjøre forebyggende tiltak. Enkelte midler er tillatt benyttet innenfor økojordbruket, men disse har naturlig opphav og brytes lettere ned i naturen.
Plantevernmidler er ingen ny oppfinnelse. Vi regner med at enkelte midler - som svovel - har vært benyttet i over 4000 år. Etter andre verdenskrig skjøt bruken av de kjemisk-syntetiske sprøytemidlene fart. Utviklingen av en rekke ulike pesticider utover 1900-tallet muliggjorde produktivitetsøkning, men etter hvert har man sett at flere av midlene - som DDT - hadde uheldige bieffekter, og kunne være farligere for miljø og helse enn først antatt. Mange av disse er i dag forbudt, eller i ferd med å fases ut. Samtidig kommer nye midler til. Det foregår i dag utstrakt forskning på kjemisk-syntetiske sprøytemidlers effekt på dyreliv, miljø og menneskers helse. Men alt er ikke like enkelt å forske på. Den såkalte cocktaileffekten - at stoffer kan gjøre mer skade om de opptrer sammen i en cocktail enn enkeltvis, er et eksempel på dette. For å kunne gjøre presise vurderinger av kombinasjonseffekter, trengs det bedre metoder.
- Det er langt frem før man kan forutse og beregne hvordan alle tenkelige stoffkombinasjoner virker på kroppen - hvis man noen gang vil klare det, ifølge Vitenskapskomiteen for Mattrygghet (VKM, 2018). Er det slik at vi alle tar del i et stort eksperiment der vi utsettes for giftstoffer fra maten vi spiser? Og kan vi i så fall hoppe av eksperimentet ved å velge økologisk mat?
NÆR 60 PROSENT av ma
Gå til medietSolbærdyrker Helge Hvoslef på Alhaug gård holder til på idylliske Nes ved Mjøsa i Ringsaker kommune. Under merkevaren «Fars solbær» leverer han saft og bær til både Slottet, Maaemo og Bakeriet i Lom. Til kundene leverer han varene selv, og solbærbuskene har aldri sett noe til hverken traktor, kunstgjødsel eller sprøytemidler.
- Jeg har aldri sprøyta noen av disse 2000 solbærbuskene, og de har heller aldri blitt utsatt for sterke angrep. Fra jeg startet i 2004-2005 så har bare 30-40 busker blitt skifta ut.
For bonden på Alhaug falt valget på solbær og ikke jordbær. - Jordbær ville klart seg bra her, men vokser ned mot bakken og er sårbar for alle typer angrep. Sopper og insekter - alt og alle liker jordbær. Solbærbusken derimot, er en mer robust skapning. Får den nok lys og luft, så er det en art som i større grad klarer seg på egen hånd, sier Helge.
Tilgang til lys og luft er det viktigste økologiske grepet som gjøres på gården. Soppene er avhengige av et fuktig miljø. Nok lys og luft sikrer rask opptørking og hindrer soppangrep. Istedenfor tre busker per løpemeter, som er normalen i konvensjonell solbærproduksjon, velger Hvoslef halvannen meter mellom hver busk.
- Da får jeg busk og ikke hekk, lys og ikke skygge. På Alhaug gjødsler de ikke med annet enn graset som klippes rundt plantene. Alt grønt gras som slås på gården, og alt som lukes, legges inntil radene som en kontinuerlig grønngjødsling.
- På den måten frigjøres kalium til solbærrøttene. Grasdekket blir et eldorado for meitemarken.
Men altså ikke noe gjødsel. For mye næring gir store busker og lite bær, mens dynen av gras demper fordampingen og hindrer ugraset i å komme opp.
DET HAR IKKE VÆRT EN TRAKTOR på solbæråkeren på Alhaug siden 2003. Resultatet er en jordstruktur som både tar imot og gir fra seg vann. Jorda på solbæråkeren er løs langt ned, og tar vare på regnvannet som en svamp.
- Et skikkelig regnskyll her så siver vannet helt ned, under meteren, og kapillærkreftene kan hente opp igjen vannet. Når tørke så setter inn, klatrer vannet oppover igjen i den løse jorda og opp til planterøttene.
Helge forklarer at om bakken er hardpakket, renner mye regnvann vekk på overflaten. Verdifull jord vaskes vekk, og det under mottar lite eller ikke noe vann. Og Hvoslef vanner ei.
- Nei, vi vanner aldri. Det er nesten uhørt, men jeg vanner ikke. Så solbærbuskene skjønner at de må hente vannet selv. Jeg har litt erfaring fra jordbruk i Afrika - der det virkelig er tørke - hva gjør trær og busker da? Da går de djupt.
Helge Hvoslef tok tidlig et tydelig standpunkt når det gjaldt bruk av kjemisk-syntetiske sprøytemidler. På 1980-tallet jobbet han i Afrika for Norad og Fredskorpset. Der fikk han opp øynene for grusomhetene som følger i kjølvannet av uvettig omgang med sprøytemidler.
- I Kenya så vi hvordan de store agroselskapene solgte preparater som for lengst var bannlyst i den vestlige verden grunnet stor helse- og miljørisiko. Og vi så at DDT fremdeles var mye brukt. Gjennom en lokal helsestasjon fikk jeg vite at de hadde funnet store mengder DDT i morsmelk. Selv ute på en øy i Victoriasjøen var konsentrasjonene høye, sier Helge alvorlig, og fortsetter;
- Altså, finnes det et marked så selger man. Selskapene satt med store lagre av kjemikalet. Disse store selskapene tenker kapital og ikke etisk, og da vet vi ikke hva vi får. Og selv om vi vet en del om ett preparat, så vet vi langt mindre om effektene av den samlede virkningen av flere sprøytemidler brukt i samme åker. Med det bakteppet blir jeg ganske sikker på hva disse selskapene er ute etter - profitt og ikke folkehelse, sier Helge.
Etter oppholdet i Kenya har han holdt seg helt unna sprøytemidler. På Alhaug gård vil han og kona kjøre rent.
PLANTEVERNMIDLER ELLER PESTICIDER er paraplybetegnelser på produkter som skal beskytte planter mot sykdommer, ugress, sopp, insekter og andre skadegjørere. I dagligtale sier vi ofte sprøytemidler, og da tenker vi på kjemisk-syntetiske sprøytemidler som er tillatt benyttet i konvensjonelt jordbruk. I økologisk jordbruk foregår plantevern uten kjemisk-syntetiske sprøytemidler. Isteden forsøker man å løse problemene ved å undersøke hvorfor de oppsto, og gjøre forebyggende tiltak. Enkelte midler er tillatt benyttet innenfor økojordbruket, men disse har naturlig opphav og brytes lettere ned i naturen.
Plantevernmidler er ingen ny oppfinnelse. Vi regner med at enkelte midler - som svovel - har vært benyttet i over 4000 år. Etter andre verdenskrig skjøt bruken av de kjemisk-syntetiske sprøytemidlene fart. Utviklingen av en rekke ulike pesticider utover 1900-tallet muliggjorde produktivitetsøkning, men etter hvert har man sett at flere av midlene - som DDT - hadde uheldige bieffekter, og kunne være farligere for miljø og helse enn først antatt. Mange av disse er i dag forbudt, eller i ferd med å fases ut. Samtidig kommer nye midler til. Det foregår i dag utstrakt forskning på kjemisk-syntetiske sprøytemidlers effekt på dyreliv, miljø og menneskers helse. Men alt er ikke like enkelt å forske på. Den såkalte cocktaileffekten - at stoffer kan gjøre mer skade om de opptrer sammen i en cocktail enn enkeltvis, er et eksempel på dette. For å kunne gjøre presise vurderinger av kombinasjonseffekter, trengs det bedre metoder.
- Det er langt frem før man kan forutse og beregne hvordan alle tenkelige stoffkombinasjoner virker på kroppen - hvis man noen gang vil klare det, ifølge Vitenskapskomiteen for Mattrygghet (VKM, 2018). Er det slik at vi alle tar del i et stort eksperiment der vi utsettes for giftstoffer fra maten vi spiser? Og kan vi i så fall hoppe av eksperimentet ved å velge økologisk mat?
NÆR 60 PROSENT av ma
