Fysioterapeuten
31.08.2018
Noen dager har jeg verdens beste jobb. Det er når jeg opplever at en behandlingstime ga mening, at det skjedde noe verdifullt. Andre dager vil jeg aldri mer jobbe med mennesker.
Jeg er med andre ord på ingen måte uberørt av det som skjer i behandlingen. Det er ganske naturlig, jeg bruker jo hele meg, også mine følelser.
Jeg er psykomotorisk fysioterapeut, ansatt i kommunehelsetjenesten og jobber med ungdommer. Rammen er ofte en time i et behandlingsrom eller i et litt større rom med mer bevegelsesmuligheter. De fleste ganger en til en. Av og til er en eller begge foreldre også til stede. Vi prater, beveger oss, ingen timer er like. Men det som er likt, er at det ofte bringes opp mange ting samtidig, både gjennom ord og kroppens språk.
Det er ikke lett å vite hva som er fruktbart å gripe fatt i. Jeg har i det siste tenkt en del på alle disse små og store veivalgene i terapirommet, og på at vi fysioterapeuter har ekstra mange valg. I tillegg til å lytte til hva som sies med ord, har vi fokus både på hva som skjer i den annens kropp, og i vår egen. Vi kan like gjerne velge å følge opp en spontan bevegelse, som et utsagn.
Hva styrer mine valg?
Noen ganger kjennes det overveldende alt som formidles på en gang, og vanskelig å vite om jeg styrer oss inn på en vei som fører fram til noe, og om jeg overså noe viktig - som ville ført oss til et helt annet sted den timen. Hva styrer mine valg, hvorfor leder jeg oss akkurat dit? Og gjør vaner at jeg alltid velger de samme veiene? Det er farlig lett å gå i vanefella på travle dager, noen
Gå til medietJeg er psykomotorisk fysioterapeut, ansatt i kommunehelsetjenesten og jobber med ungdommer. Rammen er ofte en time i et behandlingsrom eller i et litt større rom med mer bevegelsesmuligheter. De fleste ganger en til en. Av og til er en eller begge foreldre også til stede. Vi prater, beveger oss, ingen timer er like. Men det som er likt, er at det ofte bringes opp mange ting samtidig, både gjennom ord og kroppens språk.
Det er ikke lett å vite hva som er fruktbart å gripe fatt i. Jeg har i det siste tenkt en del på alle disse små og store veivalgene i terapirommet, og på at vi fysioterapeuter har ekstra mange valg. I tillegg til å lytte til hva som sies med ord, har vi fokus både på hva som skjer i den annens kropp, og i vår egen. Vi kan like gjerne velge å følge opp en spontan bevegelse, som et utsagn.
Hva styrer mine valg?
Noen ganger kjennes det overveldende alt som formidles på en gang, og vanskelig å vite om jeg styrer oss inn på en vei som fører fram til noe, og om jeg overså noe viktig - som ville ført oss til et helt annet sted den timen. Hva styrer mine valg, hvorfor leder jeg oss akkurat dit? Og gjør vaner at jeg alltid velger de samme veiene? Det er farlig lett å gå i vanefella på travle dager, noen
