Fagpressenytt

...mindreverdige og som brikker i et spill. Det er særlig kommunikasjonsprinsippet om å gjenta siste ordet/ordene til den man snakker med som får fokus i innlegget. Vårt utgangspunkt er Den dialogiske samtalemetoden, også betegnet som The Dialogical Communication Method, forkortet til DCM. Vi vil argumentere for at barnevernsarbeiderne trenger kompetanse for å gjennomføre gode, profesjonelle samtaler med barn i barnevernet, og at samtalemetoder som DCM kan være en god hjelp.

Det vi oppfatter som hovedpoenget i Jorangers innlegg, er at bruken av standardiserte metoder medfører en instrumentell handlemåte som ikke gagner menneskene man er satt til å hjelpe. Vi er enige i at det kan skje dersom hjelperen ikke er trygg på bruk av metoden, eller at metoden ikke tilpasses verken situasjonen eller barnet. Vi er også enig med Joranger i at «sunn fornuft» må brukes, men ikke at det alene er løsningen.

Barnevernsarbeidere må være kritiske til egen praksis, inkludert bruken av metoder. Barn og unge i barnevernet er forskjellige og må møtes med interesse for hvem de er og hvilken historie de har med seg. Dette vil ikke bli ivaretatt vedå følge en standardisert samtalemetode og ukritisk bruk av samtaleteknikker. Da vil man ende opp med en kommunikasjon som beskrevet av Joranger. Vi opplever imidlertid innlegget til Joranger som en forenklet framstilling, og ønsker derfor å nyansere dette. Vi vil også formidle hvordan vi i Oslo har lagt til rette for kompetanseutvikling ved bruk av DCM.

Det finnes rikelig med kommunikasjonskunnskap (Gamst & Langballe, 2004; Jensen & Ulleberg, Killingmo, 1999; 2011; Ruud 2011), men det er ikke alltid like lett å hente fram det som er relevant for den konteksten samtalen foregår i. Samtalemetoder er generalisert kunnskap og kan dermed være en god hjelp for den profesjonelle. I den komplekse og travle arbeidshverdagen til ansatte i barnevernstjenesten er det behov for faglig verktøy som hjelper en med å huske relevant kunnskap. Samtalemetoder er et slikt faglig verktøy. Om det blir vellykket å bruke metoden i en samtale, handler om hvordan metoden blir brukt. Samtalemetoder må, som annen kunnskap, tilpasses barnet og situasjonen (Gamst & Langballe, 2004). Det kreves refleksjon og et kritisk blikk på det man gjør for å unngå overtramp overfor brukeren.

Samtaler med barn i barnevernet krever kommunikasjonskompetanse. I det legger vi både en generell teoretisk kunnskap om samtaler med barn, og en erfaringskunnskap som gjør barnevernsarbeidere i stand til å anvende den generelle kunnskapen på best mulig måte.



Kommunikasjon med brukere i barnevernstjenesten

Kommunikasjon med barn og foreldre er sentralt i barnevernsarbeid. Skal barnevernstjenesten kunne undersøke meldinger, finne ut hvilke tiltak som trengs, følge opp og evaluere tiltakene, er det helt nødvendig å kunne kommunisere med dem det gjelder. Det legges vekt på medvirkning fra både barn og foreldre, og særlig barns medvirkning er blitt fokusert de senere årene. I henhold til lov om barnevernstjenester (§§ 4-1 og 6-3) skal barna informeres og gis anledning til å uttale seg om sin sak før det blir tatt noen avgjørelser. Barna skal i større grad medvirke i saken sin. Skal det være en reell medvirkning, må den voksne ha kompetanse til å vite hvordan barn i ulike aldre og ulike situasjoner best kan medvirke.

For mange barn kan det være vanskelig å formidle seg til barnevernstjenesten. For det første er selve grunnlaget for barnets kontakt med tjenesten problematisk. Det forventes at barna skal fortelle om forhold som kan sette dem i en vanskelig posisjon overfor foreldrene. I mange tilfeller kan det innebære at barna føler de må avsløre foreldre som utsetter dem for overgrep eller på annen måte ikke strekker til. Dette kan oppleves