Boka starter med et sitat fra en av Theodore Roosevelts taler. Den handler om å utvise vågemot, tørre å feile og å være på arenaen. Sitatet er en ledesnor for henne og brukes flere steder i boka. På ulike måter beskriver hun sårbarhet som veien inn til et meningsfylt liv. Det å være på arenaen innebærer å ta sjansen på å handle før vi er 100 prosent sikre, skriver hun. Et ønske om å være perfekt hindrer oss i å bruke vårt eget engasjement og vågemot.
I FØRSTE KAPITTEL presenterer Brown en analyse av «aldri nok-kulturen». Med bred pensel tegnes et bilde av knapphetskultur, konkurranse og fokus på mestring. En tid der vi som konsumenter ikke lever i pakt med verdier eller engasjement. Hun viser lister over alt vi kan føle vi ikke er gode nok til; aldri tynn nok, aldri sterk nok, aldri vellykket nok, aldri sikker nok, aldri spesiell nok, aldri flink nok. Årsaken til denne knapphetskulturen er at samfunnet de siste årene har vært utsatt for så mange traumatiske hendelser, hun nevner 11. september og 22. juli, flere kriger, finanskrisen og arbeidsledighet. Dette påvirker oss alle, og i stedet for å komme sammen og hjelpe så går vi i strupen på hverandre, mener hun. Vi holder hverandre nede og sammenlikner oss med hverandre på en usunn måte. I en knapphetskultur søker alle sikkerhet og beskyttelse som forhindrer oss fra å stå i kontakt med hverandre.
I kapittel 2 beskrives mytene om sårbarhet. Hun definerer sårbarhet som usikkerhet, risiko og emosjonell blottstillelse. I den vestlige kulturkretsen er vi i ferd med å miste vår toleranse for emosjoner og dermed også sårbarhet. Et ekte liv innebærer kontakt med følelser og at en vedkjenner seg disse. Risiko blir ofte forvekslet med svakhet.
MANGE ØNSKER Å oppleve andres sårbarhet, men ønsker ikke å vise den samme sårbarheten hos seg selv. Vi er tiltrukket av andres sårbarhet, men frastøtt av vår egen. Brown skriver at sårbarhet hverken er positivt eller negativt, sårbarhet er veien til det vi ønsker oss mer av; kjærlighet, tilhørighet, glede, mot, empati og kreativitet. Hun skriver det så sterkt som at sårbarhet er veien å gå for å komme til en større klarhet i vårt mål med livet. Sårbarhet er usikkerhet, risiko og emosjonell blottstillelse. Hun sammenlikner det med kjærlighet, noe vi kan oppleve fordi vi er blottstilte, som vi aldri kan eie. Det Brown holder fram som motstykket til skam er helhjertethet. I det legger hun å vise sin egen sårbarhet, avhengighet og viljen til å vise andre og seg selv verdighet. Å være i dette er et valg som er utfordrende og noe hver og en av oss må jobbe med hver dag, skriver hun.
En av mytene om sårbarhet er at det er å vise alt. Men det å vise sårbarhet krever en form for gjensidighet og tillit. Tillit er noe som bygges, og for mye åpenhet kan bidra til at vi ikke får kontakt og at vi skyver andre bort fra oss. For Brown var kjærligheten fra terapeuten og mannen avgjørende for at hun utforsket sin egen sårbarhet. Dette har blant annet bidratt til at hun sier mer nei og er mindre redd for å såre.
ÅPENHET VIL IKKE alltid føre til kontakt og nærhet. Hvis intensjonen er å ha et publikum, bidrar det ikke til at vi får en nærere forbindelse med en annen. Utvikling skjer via respons og tilbakemelding. For at responsen skal bidra til vekst og utvikling må vi søke respons fra de som bryr seg om oss, ikke dem vi ikke bryr oss om. Videre må responsen og tilbakemeldingene ha fokus på styrker og mestring. Ensidig negative tilbakemeldinger vil ikke gi gode vekstvilkår.
Etter å ha vist hva hun mener med sårbarhet og hvordan vi kan bekjempe skam, skriver Brown om hvordan dette kan komme til uttrykk i foreldrerollen og på arbeidsplasser, begge deler er betingelser for å skape og å utvik-le god arbeidsplasser og trygge barn. Ledere må bekjempe skam og styrke tilknytningen. Skammen bidrar til likegyldighet og manglende engasjement. Målet er ikke å bli perfekt, i den grad det finnes noe slikt, men å gjøre dumheter og feil, uten å bli selvkritisk. Skam er en følelse eller opplevelse av at vi er mangelfulle og derfor ikke verdige kjærlighet og tilhørighet: «De beste gavene vi kan gi barna våre, og de beste læringsøyeblikkene, er de uperfekte øyeblikkene der vi lar barna våre hjelpe oss med å bli oppmerksomme på avstanden» (s. 209).
Skam motvirkes gjennom å gjenkjenne den, forstå hva som utløser den, vurdere innholdet i den, ta kontakt med andre for å søke empati og snakke om skammen. For å tre ut av skammen og avkle seg rustningen som stenger for kontakt, redegjør Brown for en strategi som består av å tenke: Jeg er nok (verdighet versus skam), jeg har fått nok (grenser versus konkurranse og sammenlikning) og å stille opp, ta sjanser og gjøre meg synlig nok (engasjement versus likegyldighet).
Så hva oppfordrer hun oss til? Sette grenser, ta oss tid til å kjenne etter og dele det vi opplever med noen vi har tillit til. Selvrefleksjon og selvransakelse med hensyn til om vi lever i pakt med verdiene våre.
BOKA ER GJENNOMSYRET av hennes erfaringer. Hun deler av sine egne utfordringer, om det å være mor, søster, kone, venninne og noe fra hennes arbeidsliv, blant annet som foredragsholder. Hennes eget levde liv og erfaringer flettes sammen med empiri fra hennes egen forskning. I tillegg bruker hun litteratur og film som understøtter hennes poenger. Grounded theory er hennes metodisk utgangspunkt og empirien er sentral i boka. Den har noen teoretiske referanser, men baserer seg i hovedsak på empiri. Boka er lett skrevet, men skjemmes av dårlig oversettelse, hvor blant annet sosialt arbeid er oversatt med sosialarbeid.
MIN HOVEDINNVENDING mot boka er at den individualiserer problemer som er dypt forankret i kultur og struktur. I samsvar med samtidens psykologisering av problemer og fokus på valgfrihet og muligheter legges ansvaret også i denne boka på individet. Hun skriver «Gi slipp på hva folk mener om deg, gi slipp på å være kul». Det kan virke som det kun er leseren det er noe galt med og som må endre seg for å få et bedre liv. Individet blir omdreiningspunktet, problemene blir ikke situert i en større kontekst og de kulturelle og strukturelle rammene synligjøres ikke. Selv om hun skriver at veien til endring går via ubehaget og
