Fagpressenytt

Om et drøyt år er Hannah Lindahl Veungen fra Porsgrunn ferdig med sykepleierutdannelsen sin i Lund, helt sør i Sverige. Her har hun samboer, her har hun engasjert seg i Sveriges svar på Ungdiabetes, og her trives hun godt.
Men hjemlandet og familien i Telemark lokker og drar. - Jeg vil jo gjerne jobbe i Norge og være nær familien min. Men foreldrene mine sier det heldigvis også: Hvorfor skal jeg stresse med å flytte tilbake når jeg har så mye bedre diabetesbehandling der jeg bor nå. Og jeg spør: Hvordan kan verdens rikeste land si til meg at jeg skal velge mellom livskvalitet og hele min familie?
Spørsmålet kan virke drastisk og satt på spissen. Men det er sånn hun opplever det: Forskjellene i tilgangen til nye teknologiske hjelpemidler er så stor, og de griper så kraftig og direkte inn i livskvaliteten hennes, at hun føler hun ikke har noe valg: Inntil videre blir hun i Sverige.
Og:
- Jeg har lyst til å jobbe som sykepleier i ambulansetjenesten, og det får jeg ikke gjort i Norge. Det forundrer meg: I Norge strammer de inn på førerkortreglene, samtidig som det ikke følges opp med et bedre behandlingstilbud. I Sverige kan jeg kjøre ambulanse fordi jeg enkelt får de hjelpemidlene som sikrer meg i forhold til for høyt og for lavt blodsukker. Det kommer aldri så langt at blodsukkeret blir et problem, uten at alarmen går. I stedet for å lage begrensninger for en hel gruppe, hvorfor kan de ikke se på individene?

DIAGNOSEN HJEMME
Hannah har kommet i ens ærend fra Lund til Oslo, med fly fra København, for å fortelle sin historie. Den slutter med Omnipod pumpe og ultrahurtigvirkende Fiasp, kombinert med en Dexcom G5 sensor som kommuniserer blodsukkeret fortløpende til h