Tajik venter på en pensjonert politidame som har hatt enorm innvirkning på hans liv. Få meter unna, til høyre for inngangspartiet, kan han se kontoret der han som 15-åring var hos politiet i Drammen første gang.
- Det er litt vanskelig å beskrive med ord, sier Tajik til Politiforum, som står utenfor og venter sammen med ham.
Inngangsdøren til politistasjonen glir opp. Anita Snarvold Johannessen (61) sprekker umiddelbart opp i et gledesstrålende smil, strekker ut armene og gir Tajik en varm bamsemorklem. Det tar tid før hun slipper taket.
Innenfor inngangsdøren tar det ikke mange sekunder før Tajik treffer en av Anitas kolleger som han også traff i 2010, barnevernspedagog Eirik Jensen fra barnevernsvakta. Tajik husker også Eirik.
Deretter leder Anita vei inn i heisen og ut i korridorene, til kontoret til stasjonssjef Øyvind Aas, som serverer kaffe og te før han trekker seg diskret tilbake. Også Anita har med seg innpakkede gaver.
Mange følelser slippes løs når de to begynner å fortelle.
Var livredd
Drammen politistasjon, 2010: Anita Snarvold Johannessen jobber i «tverrfaglig team» sammen med uteteamet, barnevernet og øvrige kolleger på forebyggende seksjon på ordensavdelingen. Teamet har fokus på barn og ungdom, og har tett kontakt med skolene i Drammensområdet.
Anita og kollegene har fått en bekymringsmelding fra barnevernet om en enslig 15-åring som er bosatt i Drammen, og henger med feil folk. Gutten er under barnevernets ansvar. Han vanker nå i et ungdomsmiljø der flere er kjent for å lange narkotika.
Det blir besluttet at Tajik skal kalles inn til en samtale. Det er Anita som ringer 15-åringen. Tajik husker telefonhenvendelsen som om det var i går.
Jeg var livredd. Jeg var så nervøs.
- Jeg var livredd. Jeg var så nervøs. Jeg tror Anita merket det på stemmen min. Hun begynte å snakke om andre ting, og spurte meg om hvordan det gikk på skolen. Om hvordan det gikk i hverdagen min. Samtalen falt veldig naturlig etter det. Men jeg var jo fortsatt veldig nervøs, forteller Tajik, sittende ved siden av Anita 14 år senere.
- Politiet var jo bekymret. Vi brukte lang tid sammen, sier Anita.
I feil miljø
Anita valgte å møte Tajik i sivile klær, vel vitende om at politiet er noe ganske annet i landet han kommer fra enn i Norge. Hun ønsker å opptre så hensynsfullt som mulig. Men budskapet er direkte.
15-åringen, som allerede har opplevd traumatiske ting tidlig i livet, og nå er helt alene i et fremmed land, må ta grep på livet sitt.
Jeg visste ikke at mine venner drev med narko. Jeg hverken røyket, drakk eller festet, slik som de gjorde.
- Jeg var i feil miljø som ungdom. Men det var jo ting som jeg ikke var klar over. Jeg visste ikke at mine venner drev med narko. Jeg hverken røyket, drakk eller festet, slik som de gjorde. For meg var det den beste gjengen av mine gutter. Jeg var veldig fornøyd. Men jeg registrerte jo at de stadig havnet i slåsskamper, noe de forsøkte å få med meg på. De kalte meg feig, redd og svak, og sa at jeg var en skam da jeg sa at jeg ikke ville være med på de planlagte slåsskampene. Så jeg trengte den samtalen med Anita, for å bli enda mer bevisst på hvem jeg omgikk med til daglig. Hvem jeg definerte som venner, forteller Tajik.
Etter samtalen med Anita tok han den vanskelige beslutningen om å bryte med vennene. D
