Illustrasjon: Sara Tanderø
Som barnehageansatt havnet jeg i diskusjoner med andre kolleger om når en bekymringsmelding burde sendes inn til barnevernstjenesten, eller om den eventuelt ikke burde sendes inn.
Barnevernstjenesten mottok 52 996 bekymringsmeldinger på landsbasis i 2014 (Bufetat 2014). Ifølge Barnevernlovens (1992) paragraf 6-4 plikter barnehagepersonell i likhet med andre offentlig ansatte å gi opplysninger til kommunens barnevernstjeneste dersom de har grunn til å tro at et barn blir utsatt for alvorlig omsorgssvikt i hjemmet. Men kun 5,5 prosent av bekymringsmeldingene i 2014 ble sendt inn av landets barnehager. Dette er lavt med tanke på antallet barn som er i barnehage, hvor mye tid de tilbringer der og at barnehageansatte skal ha kompetanse til å se barns utvikling på godt og vondt.
Jeg har intervjuet 24 barnehagemedarbeidere, barne- og ungdomsarbeidere, barnepleiere, barnehagelærere, styrere og barnehagelærerstudenter, som jobber i ulike barnehager. Jeg ønsket å høre om hvilke utfordringer de som barnehagearbeidere møter når det gjelder innsending av bekymringsmelding til barnevernstjenesten.
Barn som lever med vold i hjemmet, lever i konstant frykt for at ny vold vil oppstå. Dette kalles ofte latent vold, og barn som lever med latent vold i hjemmet, vil finne en strategisk atferd hvor målet er å forhindre nye voldsepisoder (Isdal, Per, 2000). Den konstante frykten for nye voldsepisoder sinker og ødelegger barnas videre læring og utforskning (Heltne, Unni & Steinsvåg, Per Øystein, 2011).
Barnehagen er en instans som ser barna hyppig i de første leveårene og kommer både fysisk og psykisk nær barna i løpet av en barnehagehverdag. Barnehageansatte har derfor mulighet til tidlig å oppdage skjevutvikling eller brå endringer i atferdsmønsteret hos barn, og kan søke den hjelp som er nødvendig.
Ønsker godt samarbeid
Barnehageansatte kommer tett på de sårbare barna, men også tett innpå foreldrene. Dette kan oppleves som et dilemma. Hver dag møtes de under hente- og bringesituasjonene hvor de ansatte småprater med foreldrene om hyggelige hverdagsemner, samtidig som de forteller om ulike situasjoner de har observert barna deres i. Jon Grythe og Jorunn H. Midtsundstad (2002) mener et godt samarbeid mellom barnehagen og hjemmet er nødvendig for å skape en kontinuitet i et trygt og utviklingsfremmende arbeid for barnet. Fra min praksis opplever jeg at barn er sensitive på stemningen rundt seg, og barna verdsetter en god relasjon mellom barnehagepersonalet og foreldrene.
Barnehagepersonell er dessuten i en unik posisjon til å observere inadekvate relasjoner mellom foreldre og barn under hente- og bringesituasjonene om morgenene og ettermiddagene i barnehagen. De er også i posisjon til å se det redde og forvirrede barnet i slike situasjoner.
Barnehagen er et produkt som skal selges til barnas for
