Pårørende har betydelige ansvars- og omsorgsoppgaver for barn, voksne og eldre omsorgstrengende. Mange pårørende er mindreårige, selv små barn er pårørende som utgjør en sentral del av samfunnets totale omsorgsressurs. Helsepersonells oppmerksomhet er nesten utelukkende rettet mot pasienten. Det pårørende barnet blir ofte glemt.
Helsepersonelloven pålegger helsepersonell å bidra til å ivareta mindreårige barn som er pårørende, med ansvar for å fremme og koordinere helsepersonells oppfølging. Spesialisthelsetjenesteloven pålegger sykehusene å ha barneansvarlig personell.
Boka viser at barn sjelden er regnet med som reelt medvirkende pårørende i helse- og omsorgstjenesten. Oppnevnt barneansvarlig personell er ofte alene om oppgaven. De har sjelden barnefaglig kompetanse og har ikke fått avsatt tid til nødvendige oppfølging. Dette selv om barn utvilsomt er sentrale omsorgspersoner med betydelig kjennskap til og kunnskap om situasjonen til den som er syk.
Loven hadde tidlig intervensjon som formål. Barn og foreldre skulle bli bedre i stand til å mestre situasjonen når en av foreldrene ble alvorlig syk.
Barna tar på seg ansvars- og omsorgsoppgaver for den i familien som er syk og utfører dagliglivets oppgaver. Noen barn holder familien samlet.
Boka er pedagogisk lagt opp og viser gode verktøy. Jobbing med familier presenteres gjennom voksne barn av syke foreldre som gir oss tilbakeblikk med egenrefleksjon. De beskriver stort ansvar som styrkende og positivt for seg selv og familien, og ønsker å få anerkjennelse for sitt bidrag.
Men det kan også bli for mye ansvar og plikter. Mange pårørende barn lever med store belastninger. Noen forteller om opplevelsen av å ikke strekke til, om utilstrekkel
