Regjeringen i Bangladesh lot dem slå seg ned i et område som allerede huset mange rohingyaer. Men leiren nær Cox's Bazar ble raskt verdens største flyktningleir. I dag huser den omlag 700 000 mennesker.
Til nå har lokalbefolkningen vært bemerkelsesverdig tolerante. Mange har sett det som en plikt å hjelpe muslimske trosfeller de mener blir undertrykt på grunn av sin religion.
- Sammenliknet med det vi har opplevd i Myanmar er Bangladesh som himmelen for oss. Folk flest er generøse, til og med de militære. Vi trodde aldri vi ville få mat og ly og bli akseptert så lett, sier Subaida til Bistandsaktuelt.
16-åringen bor sammen med foreldrene og åtte søsken i ei hytte som er i akutt fare for å rammes av flom eller jordras. Subaida er den eldste av søsknene og holder den yngste, sin to måneder gamle bror, i armene.
Han ble født i Bangladesh, forteller Subaidas mor, Shahida Begum (40).
- Jeg vår såret og gravid da jeg nådde Bangladesh. Jeg svimte av og falt. Noen bangladeshiske menn bar meg hit til leiren, og noen lokale kvinner tok seg av barna mine inntil jeg kom til bevissthet. Jeg kunne ha mistet barna mine om de lokale ikke hadde hjulpet meg, sier Shahida med tårer i øynene.
- Hvor lenge kan vi leve uten arbeid?
Shahidas mann Safiullah ble gjenforent med familien etter at de kom til leiren.
- Vi ønsker å leve, vi vil ikke dø. Bangladesherne viser menneskelighet, men hvor lenge kan vi overleve på hjelp, uten arbeid? Maten vi får fra Verdens matvareprogram kan knapt nok fø to av de elleve i min familie, legger han til.
Leiren med sine hundretusener av små hus er et spektakulært syn der den lig
