Fagpressenytt

DET ER IKKE BARE mikroorganismene som har våknet til liv etter en lang vinter, også fuglene synger av full hals. Blomster jazzer opp den grønne gressflekken foran den ærverdige villaen fra 1800-tallet, der Thomas bor i én av seks leiligheter, sammen med sønnen på fjorten. Syra jazz, Alice Coltrane, strømmer ut av høyttalerne. Stua og rommene for øvrig er litt slitne, lyse og romslige, det er minst tre meter under taket, og de er utsmykket med snirklende stukkatur. - Det kan tenkes at villaen var et av få hus her når den ble bygget, sier Thomas. I dag er det flere bygninger rundt huset. Skolebarna på den andre siden av veien leker litt til før det ringer inn, naboer kan titte inn fra alle kanter, og trikkene kjører frem og tilbake et steinkast unna. Han bor godt innenfor sentrumskjernen - og liker det slik. For noen år siden ble han balkongbonde, men bonde kommer han nok ikke til å bli med det første. - Folk har en tendens til å bli kjedelige når de flytter ut i forstedene. Deres verden krymper til kun å omfatte deres kjøkkenhage, for å sette det litt på spissen, sier han. Thomas er opptatt av hele bildet, det har han alltid vært. Han har fått det inn med morsmelka: Moren var aktiv i feministbevegelsen og Nei til atomvåpen.

THOMAS HAR lang fartstid innenfor nødhjelpsbransjen, men enda lengre fartstid på kjøkkenet. Han kommer fra en arbeiderfamilie og vokste opp under motorveibroa i Drammen på syttitallet. Han har vært hobbykokk så lenge han kan huske, ønsket seg en Kenwood bakemaskin til konfirmasjonen og var besatt av å gjenskape smaken til middelhavsretter han fikk smake når familien var på sine årlige bilferier i Europa. På disse turene ble nysgjerrigheten for både nye smaker og steder trigget. De siste tjue årene har han gitt ut tolv bøker - de fleste kokebøker.
Med én fot i nødhjelpsverden og én på kjøkkenet, har matinteressen dratt Thomas i totalt ulike retninger. Han har sett verdens verste katastrofer utspille seg foran øyne på han, samtidig som han kunne boltre seg i alskens gourmetmat hjemme. - Det er en snodig spagat å stå i. I den ene verdenen dreier mat seg om jakten på de beste råvarene, nytelse og iscenesettelse av seg selv. I den andre verdenen dreier det seg utelukkende om å overleve. Dette har gjort at jeg har reflektert mye over hva mat er. Iblant har jeg skammet meg over å jobbe i nytelsesverdenen fordi jeg også vet hvordan situasjonen er andre steder. Jeg ønsket å finne en måte disse verdenene kunne møtes på, sier han. Boka Kunsten å IKKE kaste mat fra 2017 er et forsøk på det. - Jeg er opptatt av matens smak, og at man skal ha et hellig forhold til mat - dyrke maten i dobbel forstand. Vi skal ha en ekstrem respekt for maten vår, og ikke minst spise den opp, sier han og blir stille et øyeblikk.
- Ville du ha spist den brokkolien? spør han, og peker på plakaten som henger på veggen i stua. Den viser et bilde av en brokkoli som har blitt i overkant brun og slapp. Ett av forsidebildene til boka. Ved siden av henger et bilde av en brun banan og skinkeskiver som synger på sitt siste vers. Det samme gjør kloden, ifølge Thomas og mange med han, og vi er nødt til å skjerpe oss.

VI KASTER en tredjedel av maten vi produserer. I Europa alene kaster vi nok mat til å fø 200 millioner mennesker, samtidig som 800 millioner mennesker sulter, regnskoger hogges, og jorda blir utarmet. Hvis matsvinn var et land, ville det vært det tredje største utslippslandet for klimagasser, sa miljøvernminister Vidar Helgesen på Eat-konferansen i fjor. Minst 30 prosent av verdens klimautslipp kommer fra landbruket. - Siden vi kaster en tredjedel av all maten vår, betyr det at ti av 30 prosent er helt unødvendige utslipp, og det kan vi gjøre noe med! Landbruk er jo et av de alvorligste inngrepene vi mennesker gjør på planeten, og jordsmonnets bæreevne for å frembringe maten vi skal ha, svekkes mer for hvert år som går, sier han.
Forbrukere kaster desidert mest, 60 prosent mer enn butikkene, og hver åttende handlepose med mat. Regjeringens mål er å minsk