Magma
14.03.2017
VARSLERNES ROLLE OG UTSATTE POSISJON Avsløring og etterforskning av alvorlige næringslivsrelaterte straffbare forhold starter i mange tilfeller med at en ansatt eller annen observatør varsler om forholdene.
Varsling kan defineres som «en situasjon der en tidligere eller nåværende arbeidstaker som har vært vitne til ulovlige, uetiske eller kritikkverdige handlinger på arbeidsplassen, varsler om dette til personer eller instanser som har mulighet til å endre på forholdet» (Near & Miceli, 1985, s. 155, fritt oversatt). Varslingen skjer gjerne først internt til bedriftsledelsen, og dersom de kritikkverdige forholdene fortsetter, ved ekstern varsling til offentlige myndigheter og/eller til media/ offentligheten. Mange kjente strafferettssaker har startet med varsling, eksempelvis Statoil-Horton-saken, Enron, WorldCom og Siemens samt pågående saker:
• Statoils ulovlige Iran-avtale ble kjent og etterforsket først etter at Dagens Næringsliv ble varslet om saken. I forkant hadde internrevisor Svein Andersen og HMS-direktør Stig Bergseth forsøkt å få ledelsen til å avslutte den korrupte avtalen, blant annet ved å rapportere til konsernsjef Olav Fjell og styreleder Leif Terje Løddesøl. Forholdene ble imidlertid ignorert inntil skandalen var offentlig kjent. Hvem som først varslet DN, er ikke offentlig kjent.
• Enrons kreative bokføring førte til at ansatte lot seg overbevise om å plassere store beløp i selskapet. Saken ble ikke kjent før informasjon fra varsleren Sherron Watkins var så klar at styret ikke lenger kunne fortsette sin stilltiende aksept av den tvilsomme praksisen. Tapet for aksjeeiere er estimert til 74 milliarder dollar (Investopedia, 2011). • Regnskapssvindelen i WorldCom som ble kjent i 2002, er blant de største som har funnet sted. Svindelen - som er estimert til nesten 80 milliarder dollar - ble avslørt av en ansatt, Cynthia Cooper. Toppledelsen i selskapet var selv involvert i det kriminelle forholdet, og Coopers budskap nådde frem først da hun rapporterte til styrets revisjonskomité (The Markkula Center, 2016).
• Siemens-saken - som startet i november 2006 - handlet om at Siemens hadde betalt bestikkelser i land over hele verden for å sikre kontrakter. Mens toppledelsen påsto å være intetanende om forholdene, viste det seg at selskapet hadde betalt bestikkelser på til sammen rundt to milliarder euro.
Varslere spilte en avgjørende rolle i saken. De første som meldte fra om forholdene, gjorde dette uten at deres identitet ble kjent. Senere - under en amnestiordning for involverte ansatte - la rundt 40 ansatte frem avgjørende bevis i saken (The Guardian, 2012).
Mange samfunnsskadelige forhold ville forblitt skjult om ikke varslere hadde stått frem. Til tross for dette er det slik at mange varslere møter motstand. Ved å peke på at organisasjonen de representerer gjør noe ulovlig og/ eller kritikkverdig, fremstår de som en trussel mot dem som er ansvarlige, og mot dem som kjenner til praksisen, men har lukket øynene for den. Varsling kan da bli oppfattet som et brudd med stilltiende prinsipper om lojalitet på arbeidsplassen så vel som konfidensialitetsklausuler. Dette kan skje selv om varslingen er i henhold til lovens vilkår, altså at det er tale om kritikkverdige forhold, og at varslingen skjer på en måte som på forsvarlig vis tar hensyn til arbeidsgivers legitime interesser.
Selv når det gjelder virksomhetens mulige involvering i kriminelle forhold, er arbeidsmiljøet og ledere tilbøyelig til å angripe varsleren fremfor å akseptere at de selv kan klandres for å ha vært med på eller ignorert noe ulovlig. Istedenfor å bli møtt som helt risikerer den som velger å varsle, hets fra ledere, tap av karrieremuligheter og negative sosiale sanksjoner i privatlivet og på jobb (Miceli, Near & Dworkin 2013). Det er heller ikke uvanlig at varsleren mistenkeliggjøres ved at det stilles spørsmål ved vedkommendes kompetanse, psykiske helse, integritet og evne til å håndtere vanlige arbeidsoppgaver så vel som konfidensiell informasjon. Reaksjonene som følger, fører gjerne til at vedkommende nedgraderes til andre oppgaver, flyttes geografisk eller avskjediges. Per Yngve Monsen forklarer at de som varsler, risikerer traumatiske prosesser og lite eller ingen hjelp fra lovverket eller annet hold. Monsen varslet selv om at Siemens hadde overfakturert Forsvaret. Dette førte så til nedsettelsen av Dalseide-utvalget, som avdekket kritikkverdige forhold mellom konsulentselskaper og deler av Forsvaret. I ettertid uttalte Monsen at han ikke ville ha varslet dersom han hadde forstått hvilke følger det ville få for ham selv (Regjeringen, 2009; Monsen, 2008).
Det finnes ikke sikre tall på hvor mange som opplever negative konsekvenser, men flere studier tyder på at risikoen for motreaksjoner er høyst reell for mange varslere (Dasgupta & Kesharwani, 2010; Miceli et al. 2013; Milliken, Morrison & Hewlin, 2003). I en amerikansk undersøkelse av hvordan store, finansrelaterte strafferettssaker er avdekket, fastslo et stort flertall av dem som hadde avdekket kriminalitet i eget firma, at de aldri ville ha varslet dersom de hadde forstått hvilke konsekvenser det ville få for dem (Dyck, Morse & Zingales 2010). Studien viste også at 45 prosent av dem som avslørte saker der firmaet ble funnet skyldig, valgte å holde sin identitet skjult. Revisorer som hadde varslet om regnskapsjuks og korrupsjon, påsto at slik varsling fører til at man mister kunden.
I Norge har blant andre FAFO utført undersøkelser om varsling i arbeidslivet. I deres siste studie fra 2016 - der 3 155 personer deltok, hvorav 16 prosent har vært «vitne til, avdekket eller opplevd kritikkverdige forhold de siste 12 månedene» - finner de at norske arbeidstakere har blandede oppfatninger av ytringsklimaet på sin arbeidsplass (Trygstad & Ødegaard, 2016). Det anses å være mer risikabelt å ta opp kritikkverdige forhold enn å diskutere faglige spørsmål. Vel halvparten av dem som hadde vært vitne til kritikkverdige forhold, valgte å varsle om forholdene. Av disse svarte 25 prosent at de fikk «bare negative eller overveiende negative reaksjoner da de varslet siste gang». Sammenlignet med en tilsvarende studie i 2010 har denne andelen økt fra 13 prosent (Skivenes & Trygstad 2010). Utviklingen kan tyde på at klimaet for å varsle om kritikkverdige forhold ikke har forbedret seg i Norge de siste årene, selv om kravene til arbeidsgiver om å legge til rette for varsling er blitt mer kjent, og selv om det har vært mye medieoppmerksomhet rundt saker knyttet til varsling.
TILTAK FOR Å BESKYTTE OG MOTIVERE VARSLERE
Varsling finner sted som følge av det ansvaret individer føler for å få frem informasjon om skadelige handlinger. Siden det kan være forbundet med personlig risiko, bry og interessekonflikter, må vi anta at en del potensielle varslere tier - også om alvorlige kriminelle forhold. På bakgrunn av dette kan det være samfunnsgagnlig med tiltak som fremmer tilbøyeligheten til å varsle; særlig tiltak som beskytter varsleren mot negative hevnreaksjoner eller holder varslerens identitet skjult, og mer kontroversielle tiltak som monetære belønninger til varsleren.2
BESKYTTELSE MOT HEVNREAKSJONER
De fleste land har lovgivning som forbyr negative sanksjoner mot arbeidstakere som varsler, men ifølge OECD (2016) varierer håndhevingen betydelig og er ofte skandaledrevet, tilfeldig og/eller fragmentert. Det rapporteres sjelden om rettslige reaksjoner mot dem som er ansvarlig for hevnreaksjoner - selv ikke i land som har innført omfattende varslervern. I de tilfellene slik reaksjon er gitt, er det gjerne etter en lang rettsprosess som kommer etter at selve saken det varsles om, er avsluttet (OECD, 2016). For varsleren vil motparten ofte være en bedrift med god advokatbistand. Belastningen det er for enkeltindivider å gå imot virksomheten, å hevde og bevise gjengjeldelsesaksjoner på grunn av varsling, kan derfor overgå alle forventninger om kompensasjon.
Gå til mediet• Statoils ulovlige Iran-avtale ble kjent og etterforsket først etter at Dagens Næringsliv ble varslet om saken. I forkant hadde internrevisor Svein Andersen og HMS-direktør Stig Bergseth forsøkt å få ledelsen til å avslutte den korrupte avtalen, blant annet ved å rapportere til konsernsjef Olav Fjell og styreleder Leif Terje Løddesøl. Forholdene ble imidlertid ignorert inntil skandalen var offentlig kjent. Hvem som først varslet DN, er ikke offentlig kjent.
• Enrons kreative bokføring førte til at ansatte lot seg overbevise om å plassere store beløp i selskapet. Saken ble ikke kjent før informasjon fra varsleren Sherron Watkins var så klar at styret ikke lenger kunne fortsette sin stilltiende aksept av den tvilsomme praksisen. Tapet for aksjeeiere er estimert til 74 milliarder dollar (Investopedia, 2011). • Regnskapssvindelen i WorldCom som ble kjent i 2002, er blant de største som har funnet sted. Svindelen - som er estimert til nesten 80 milliarder dollar - ble avslørt av en ansatt, Cynthia Cooper. Toppledelsen i selskapet var selv involvert i det kriminelle forholdet, og Coopers budskap nådde frem først da hun rapporterte til styrets revisjonskomité (The Markkula Center, 2016).
• Siemens-saken - som startet i november 2006 - handlet om at Siemens hadde betalt bestikkelser i land over hele verden for å sikre kontrakter. Mens toppledelsen påsto å være intetanende om forholdene, viste det seg at selskapet hadde betalt bestikkelser på til sammen rundt to milliarder euro.
Varslere spilte en avgjørende rolle i saken. De første som meldte fra om forholdene, gjorde dette uten at deres identitet ble kjent. Senere - under en amnestiordning for involverte ansatte - la rundt 40 ansatte frem avgjørende bevis i saken (The Guardian, 2012).
Mange samfunnsskadelige forhold ville forblitt skjult om ikke varslere hadde stått frem. Til tross for dette er det slik at mange varslere møter motstand. Ved å peke på at organisasjonen de representerer gjør noe ulovlig og/ eller kritikkverdig, fremstår de som en trussel mot dem som er ansvarlige, og mot dem som kjenner til praksisen, men har lukket øynene for den. Varsling kan da bli oppfattet som et brudd med stilltiende prinsipper om lojalitet på arbeidsplassen så vel som konfidensialitetsklausuler. Dette kan skje selv om varslingen er i henhold til lovens vilkår, altså at det er tale om kritikkverdige forhold, og at varslingen skjer på en måte som på forsvarlig vis tar hensyn til arbeidsgivers legitime interesser.
Selv når det gjelder virksomhetens mulige involvering i kriminelle forhold, er arbeidsmiljøet og ledere tilbøyelig til å angripe varsleren fremfor å akseptere at de selv kan klandres for å ha vært med på eller ignorert noe ulovlig. Istedenfor å bli møtt som helt risikerer den som velger å varsle, hets fra ledere, tap av karrieremuligheter og negative sosiale sanksjoner i privatlivet og på jobb (Miceli, Near & Dworkin 2013). Det er heller ikke uvanlig at varsleren mistenkeliggjøres ved at det stilles spørsmål ved vedkommendes kompetanse, psykiske helse, integritet og evne til å håndtere vanlige arbeidsoppgaver så vel som konfidensiell informasjon. Reaksjonene som følger, fører gjerne til at vedkommende nedgraderes til andre oppgaver, flyttes geografisk eller avskjediges. Per Yngve Monsen forklarer at de som varsler, risikerer traumatiske prosesser og lite eller ingen hjelp fra lovverket eller annet hold. Monsen varslet selv om at Siemens hadde overfakturert Forsvaret. Dette førte så til nedsettelsen av Dalseide-utvalget, som avdekket kritikkverdige forhold mellom konsulentselskaper og deler av Forsvaret. I ettertid uttalte Monsen at han ikke ville ha varslet dersom han hadde forstått hvilke følger det ville få for ham selv (Regjeringen, 2009; Monsen, 2008).
Det finnes ikke sikre tall på hvor mange som opplever negative konsekvenser, men flere studier tyder på at risikoen for motreaksjoner er høyst reell for mange varslere (Dasgupta & Kesharwani, 2010; Miceli et al. 2013; Milliken, Morrison & Hewlin, 2003). I en amerikansk undersøkelse av hvordan store, finansrelaterte strafferettssaker er avdekket, fastslo et stort flertall av dem som hadde avdekket kriminalitet i eget firma, at de aldri ville ha varslet dersom de hadde forstått hvilke konsekvenser det ville få for dem (Dyck, Morse & Zingales 2010). Studien viste også at 45 prosent av dem som avslørte saker der firmaet ble funnet skyldig, valgte å holde sin identitet skjult. Revisorer som hadde varslet om regnskapsjuks og korrupsjon, påsto at slik varsling fører til at man mister kunden.
I Norge har blant andre FAFO utført undersøkelser om varsling i arbeidslivet. I deres siste studie fra 2016 - der 3 155 personer deltok, hvorav 16 prosent har vært «vitne til, avdekket eller opplevd kritikkverdige forhold de siste 12 månedene» - finner de at norske arbeidstakere har blandede oppfatninger av ytringsklimaet på sin arbeidsplass (Trygstad & Ødegaard, 2016). Det anses å være mer risikabelt å ta opp kritikkverdige forhold enn å diskutere faglige spørsmål. Vel halvparten av dem som hadde vært vitne til kritikkverdige forhold, valgte å varsle om forholdene. Av disse svarte 25 prosent at de fikk «bare negative eller overveiende negative reaksjoner da de varslet siste gang». Sammenlignet med en tilsvarende studie i 2010 har denne andelen økt fra 13 prosent (Skivenes & Trygstad 2010). Utviklingen kan tyde på at klimaet for å varsle om kritikkverdige forhold ikke har forbedret seg i Norge de siste årene, selv om kravene til arbeidsgiver om å legge til rette for varsling er blitt mer kjent, og selv om det har vært mye medieoppmerksomhet rundt saker knyttet til varsling.
TILTAK FOR Å BESKYTTE OG MOTIVERE VARSLERE
Varsling finner sted som følge av det ansvaret individer føler for å få frem informasjon om skadelige handlinger. Siden det kan være forbundet med personlig risiko, bry og interessekonflikter, må vi anta at en del potensielle varslere tier - også om alvorlige kriminelle forhold. På bakgrunn av dette kan det være samfunnsgagnlig med tiltak som fremmer tilbøyeligheten til å varsle; særlig tiltak som beskytter varsleren mot negative hevnreaksjoner eller holder varslerens identitet skjult, og mer kontroversielle tiltak som monetære belønninger til varsleren.2
BESKYTTELSE MOT HEVNREAKSJONER
De fleste land har lovgivning som forbyr negative sanksjoner mot arbeidstakere som varsler, men ifølge OECD (2016) varierer håndhevingen betydelig og er ofte skandaledrevet, tilfeldig og/eller fragmentert. Det rapporteres sjelden om rettslige reaksjoner mot dem som er ansvarlig for hevnreaksjoner - selv ikke i land som har innført omfattende varslervern. I de tilfellene slik reaksjon er gitt, er det gjerne etter en lang rettsprosess som kommer etter at selve saken det varsles om, er avsluttet (OECD, 2016). For varsleren vil motparten ofte være en bedrift med god advokatbistand. Belastningen det er for enkeltindivider å gå imot virksomheten, å hevde og bevise gjengjeldelsesaksjoner på grunn av varsling, kan derfor overgå alle forventninger om kompensasjon.
