Helsefagarbeideren
20.09.2019
Ane Dybvadskog opplevde bemanningen på avdelingen som uforsvarlig, Jan Antonsen reagerte på tvangsbruk i boligen, og på arbeidsplassen til Trine Ellefsen ble overtidsbestemmelsene brutt.
De valgte alle tre å bli varslere. Ane like før sommeren, Jan for fire år siden, og Trine for elleve år siden.
Alle tre bærer opplevelsen med seg videre. Historiene deres er veldig forskjellige, og viser hvordan livet på ulike måter ble påvirket av å være en varsler, både på godt og vondt.
Facebook-innlegget ble publisert i Dagbladet
En ettermiddag i mai i år trykker Ane Dybvadskog «del» på Facebook. Hun har skrevet et langt innlegg om en vanlig dag på jobben. Snart skal det ta fullstendig av, og det er da ledelsen tar kontakt.
I de tre årene Ane har jobbet på demensavdelingen i Nord-Fron kommune, har kolleger forsøkt å gjøre noe med bemanningen. De har meldt fra tjenestevei om uholdbare forhold, og skrevet brev til kommunen. Ingenting har skjedd. Ane har fått nok. Nå vil hun prøve å gå ut offentlig.
I et innlegg på Facebook beskriver hun en arbeidsdag i detaljer. Hvordan manglende bemanning på avdelingen skaper uro og farlige forhold. Hvordan pleierne haster rundt for å avverge vanskelige situasjoner som ikke hadde oppstått med nok kapasitet til å gi tilstrekkelig pleie til riktig tid.
Ane skriver:
«Vi er to ansatte på én avdeling fordelt på åtte pasienter, hvorav alle trenger hjelp, oppmerksomhet, omsorg og pleie. Men vi har ikke kapasitet, tid eller nok ansatte til at hver og en pasient får den hjelpen de trenger, og ikke minst fortjener, til enhver tid. Den ene vil hjem til sin mor, den andre hallusinerer og tror vi vil h*n alt vondt, den tredje trenger hjelp til toalettbesøk, den fjerde har brukket lårhalsen, den femte har enda ikke fått frokost, den sjette tar i alle dører på huset og vil ut, mens den sjuende tåler ikke stimuli og blir derfor urolig. Den åttende? Den åttende ligger fortsatt i sengen sin og trenger hjelp til stell. Klokken er 11:56.»
Ane er god til å skrive. Hun gir presise ord og tydelige bilder på det stresset hun og kollegene kjenner på kroppen til daglig. Den tredje pasienten kommer seg ikke på do før klokka er nærmere to på ettermiddagen. Og da arbeidsdagen er slutt halv fire, ligger den åttende pasienten fremdeles i sengen. Det er uverdig. Det er fortvilende.
«Jeg er 21 år og jobber på en demensavdeling, og jeg krever at det blir gjort endringer i pasientsikkerheten i eldreomsorgen. Jeg krever at kapasiteten innen heldøgns omsorg blir bedre. Den eldre generasjonen har gitt meg min fremtid, nå vil jeg gi dem en verdig avslutning.»
Slik avslutter Ane innlegget sitt.
Historien samler raskt kommentarer. Kolleger kjenner seg igjen. Mange blir opprørte over hva de leser. Delingen tar fart. Så tar ledelsen kontakt.
Fjern innlegget
- Noen timer etterpå fikk jeg en melding fra noen i ledelsen som trodde at jeg kanskje hadde brutt taushetsplikten. Hun ble bedt om å fjerne innlegget med en gang, forteller Ane som fikk gråten i halsen, og ble engstelig for å bli tatt for å bryte taushetsplikten, noe som er svært alvorlig. Uansett kan hun miste jobben. Riktignok har hun vært på arbeidsplassen i tre år, men bare som midlertidig ansatt assistent mens hun har studert psykologi.
Ane turte ikke annet enn å avpublisere innlegget umiddelbart, slik at det bare var synlig for henne selv. Da
Gå til medietAlle tre bærer opplevelsen med seg videre. Historiene deres er veldig forskjellige, og viser hvordan livet på ulike måter ble påvirket av å være en varsler, både på godt og vondt.
Facebook-innlegget ble publisert i Dagbladet
En ettermiddag i mai i år trykker Ane Dybvadskog «del» på Facebook. Hun har skrevet et langt innlegg om en vanlig dag på jobben. Snart skal det ta fullstendig av, og det er da ledelsen tar kontakt.
I de tre årene Ane har jobbet på demensavdelingen i Nord-Fron kommune, har kolleger forsøkt å gjøre noe med bemanningen. De har meldt fra tjenestevei om uholdbare forhold, og skrevet brev til kommunen. Ingenting har skjedd. Ane har fått nok. Nå vil hun prøve å gå ut offentlig.
I et innlegg på Facebook beskriver hun en arbeidsdag i detaljer. Hvordan manglende bemanning på avdelingen skaper uro og farlige forhold. Hvordan pleierne haster rundt for å avverge vanskelige situasjoner som ikke hadde oppstått med nok kapasitet til å gi tilstrekkelig pleie til riktig tid.
Ane skriver:
«Vi er to ansatte på én avdeling fordelt på åtte pasienter, hvorav alle trenger hjelp, oppmerksomhet, omsorg og pleie. Men vi har ikke kapasitet, tid eller nok ansatte til at hver og en pasient får den hjelpen de trenger, og ikke minst fortjener, til enhver tid. Den ene vil hjem til sin mor, den andre hallusinerer og tror vi vil h*n alt vondt, den tredje trenger hjelp til toalettbesøk, den fjerde har brukket lårhalsen, den femte har enda ikke fått frokost, den sjette tar i alle dører på huset og vil ut, mens den sjuende tåler ikke stimuli og blir derfor urolig. Den åttende? Den åttende ligger fortsatt i sengen sin og trenger hjelp til stell. Klokken er 11:56.»
Ane er god til å skrive. Hun gir presise ord og tydelige bilder på det stresset hun og kollegene kjenner på kroppen til daglig. Den tredje pasienten kommer seg ikke på do før klokka er nærmere to på ettermiddagen. Og da arbeidsdagen er slutt halv fire, ligger den åttende pasienten fremdeles i sengen. Det er uverdig. Det er fortvilende.
«Jeg er 21 år og jobber på en demensavdeling, og jeg krever at det blir gjort endringer i pasientsikkerheten i eldreomsorgen. Jeg krever at kapasiteten innen heldøgns omsorg blir bedre. Den eldre generasjonen har gitt meg min fremtid, nå vil jeg gi dem en verdig avslutning.»
Slik avslutter Ane innlegget sitt.
Historien samler raskt kommentarer. Kolleger kjenner seg igjen. Mange blir opprørte over hva de leser. Delingen tar fart. Så tar ledelsen kontakt.
Fjern innlegget
- Noen timer etterpå fikk jeg en melding fra noen i ledelsen som trodde at jeg kanskje hadde brutt taushetsplikten. Hun ble bedt om å fjerne innlegget med en gang, forteller Ane som fikk gråten i halsen, og ble engstelig for å bli tatt for å bryte taushetsplikten, noe som er svært alvorlig. Uansett kan hun miste jobben. Riktignok har hun vært på arbeidsplassen i tre år, men bare som midlertidig ansatt assistent mens hun har studert psykologi.
Ane turte ikke annet enn å avpublisere innlegget umiddelbart, slik at det bare var synlig for henne selv. Da