Som følge av økende kulturelt mangfold i Norge må sosialarbeidere også jobbe med klienter med muslimsk bakgrunn, der kulturelle normer som er påvirket av islamsk rettstradisjon, kan forme livene til mennesker som gjerne følger normene i uoffisielle sosiale settinger. Dette kan i noen situasjoner være i strid med menneskerettighetene til utsatte personer i familiesaker knyttet til ekteskap og skilsmisse (De Kroon, 2016; Schultz-Knudsen, 2021; Taj, 2020; Wærstad, 2006; Wærstad, 2016). Slike brudd på menneskerettighetene har betydning for sosialarbeidsfeltet, ettersom sosialarbeidere har en etisk forpliktelse til å ivareta og fremme menneskerettighetene (FO, 2015; IFSW, 2018).
Videre har sosialarbeidere en bred, fleksibel og mangefasettert rolle som ikke bare omfatter individuelt klientarbeid, men også forståelse av og interaksjon med sosiale, økonomiske, etniske og religiøse faktorer som påvirker klientens liv. Faktorer som er forankret i islamsk rettstradisjon, og som påvirker livet til klientene, er relevante også på sosialarbeidsfeltet. Hvis man ignorerer disse faktorene, kan det begrense yrkets kulturelle kompetansepotensial.
BESKRIVELSE AV ISLAMSK RETTSTRADISJON
Begreper som islamsk(e) lov(er) og sharialov(er) er brukt for å betegne en «rettsorden» i islam som fungerer som et parallelt rettssystem i vestlige demokratiske land (Black, 2010; Cumper, 2014). Dette er feil. Islam i vestlig sammenheng har ingen juridisk kraft og har ingen rettsinstitusjoner. Islam løper ikke parallelt med, men overlapper og spiller sammen med de nasjonale lovene i vestlige land. Noen ganger skaper dette situasjoner som er i strid med menneskerettighetene (Schultz-Knudsen, 2021). Disse overlappingene og interaksjonene er også omtalt som «operasjonell islamsk lov» (operative Islamic law) (Ali, 2013) og «innbyrdes praktisert islam» (interrelation practiced Islam) (Schultz-Knudsen, 2021). De er flytende, mangeartede og har et mangfoldig tolkningsrom fordi de er forankret i den islamske rettstradisjonen, som også er mangfoldig og mangeartet (Ali, 2007). Jeg bruker begrepet «islamsk rettstradisjon» i stedet for «islamsk lov», «sharialov», «operasjonell islamsk lov» og «innbyrdes praktisert islam», ettersom de alle er forankret i den omfattende, dynamiske og mangfoldige rettstradisjonen som er nedfelt i islam, uansett hvilke tolkninger av islam de ovennevnte begrepene og lignende begreper er tuftet på.
Som en internt mangfoldig religion har islam mange ritualer, en hellig bok - Koranen, sunna (praksiser tilskrevet Profeten Muhammed, som er gjengitt i hadith-tradisjonene) og fiqh - islamsk rettsvitenskap og lovregler (Ali, 2007; Vikør, 2006). Fiqh, som betyr «forståelse», er prosessen med å utlede lovregler fra de to hellige kildene for islam - Koranen og sunna. Islamforskere har hevdet at enhver påstand som knytter guddommelig autoritet til en hvilken som helst «islamsk» rettsregel, er objektivt feil, ettersom fiqh er en menneskelig tolkning av de islamske kildene til lovgiving (Mir-Hosseini, 2016). Fiqh er et omfattende korpus av rettsregler og drøfting av reglene som fortolkes av ulike retninger innen den islamske rettsvitenskapen. Disse reglene er utviklet gjennom århundrer av lærde personer og muslimske stater (samt enkelte ikke-muslimske stater, som den britisk-indiske kolonilovgivningen av 1939 om oppløsning av muslimske ekteskap). Fiqh utgjør dermed den islamske rettstradisjonen. Fiqh skjelner også mellom og henter rettsregler fra qiyas (analogier), ijma (konsensus) og ijtihad (selvstendige tolkninger) (Ali, 1997).
Rettsreglene under fiqh er ikke universelt gjeldende over hele den muslimske verden. Ifølge Carroll (1997, s. 105):
«eksisterer ikke islamsk lov, som lov, i den moderne verden som et abstrakt fenomen som svever i stratosfæren, strekker seg ut over landegrensene og fortrenger nasjonale lover. I den moderne verden eksisterer islamsk lov kun innenfor rammen av nasjonalstaten, og innenfor grensene til en bestemt stat er den kun håndhevet og håndhevbar i den grad det tillates av - og underlagt de reformer og modifikasjoner som pålegges av - nasjonalstaten».
Selv om Carrolls beskrivelse av «islamsk lov» riktignok er korrekt, begrenser den islamsk lov til de delene i nasjonale lover som er basert på islamske rettskilder. Beskrivelsen tar ikke hensyn til de mange sosiale kontekstene der kulturelt aksepterte og uoffisielle (ikke lovfestede) normer forankret i islamsk rettstradisjon kan overlappe og berøre nasjonal lov og rett, og som noen ganger gir opphav til situasjoner som undergraver menneskerettighetene (Ali, 2000; Bano, 2011; Mehdi, 2005; Menski, 2008; Schultz-Knudsen, 2021; Taj, 2020; Wærstad, 2006; Wærstad, 2016). I slike situasjoner kan innsikt fra islamsk rettstradisjon, anvendt i uformelle sosiale settinger, bidra til å beskytte og styrke menneskerettighetene til utsatte personer som opplever at livet deres påvirkes av situasjonen (Taj, 2013). Dette er viktig, ettersom det da er et 'juridisk vakuum' i den vestlige demokratiske konteksten der det ikke finnes noen kompetent myndighet - verken nasjonale rettssystemer eller islamske institusjoner - som kan avgjøre konflikter om tolkninger av islam, og der islam følgelig tolkes individuelt i familier og lokalsamfunn (Petersen, 2020). Innad i familiene og lokalsamfunnene forventes det gjerne at man følger islam, og eventuelle konflikter som oppstår fra brudd på disse forventningene, er sosiale og ikke juridiske spørsmål (Schultz-Knudsen, 2021). Slike 'juridiske vakuum' skaper rom for at andre samfunnsaktører, for eksempel frivillige organisasjoner, sosialarbeidere og barnevernet kan støtte utsatte personer i slike konflikter ved å anvende innsikt i den islamske rettstradisjonen i tilfeller der konflikten krenker deres menneskerettigheter (Taj, 2013).
Islamsk rettstradisjon i norsk sammenheng
I islamsk rettstradisjon er ekteskapet en kontrakt som kan oppløses på en av følgende måter: av ektemannen, uten behov for samtykke fra ektefellen eller en domstol (kjent som talaq); ved gjensidig samtykke fra begge ektefellene (khulla (khul) eller mu-bara'at); eller ved et rettslig dekret ved rettsprosess initiert av ektemannen eller hustruen. Hustruen kan ikke skille seg fra sin ektemann uten hans samtykke, unntatt dersom det foreligger en kontrakt inngått enten før eller etter ekteskapet der mannen delegerer sin skilsmisserett til hustruen, også kjent som hustruens delegerte rett til skilsmisse (Mehdi, 2005). I tillegg kan en hustru også oppnå skilsmisse ved rettslig dekret.
Norsk lov anerkjenner ikke ovennevnte skilsmissenormer i den islamske rettstradisjonen, men i 2003 innlemmet Norge en del av den islamske rettstradisjonen (delegering av skilsmisserett til hustruen i den islamske rettstradisjonen) i ekteskapsloven for å sikre lik adgang til skilsmisse for muslimske kvinner (Wærstad, 2016). Ekteskapsloven (2003) § 7 bokstav l, gjorde det obligatorisk for alle som inngår ekteskap å erklære at de anerkjenner hverandres like rett til skilsmisse. I 2003 hadde Stortinget håp om at den nye loven ville hjelpe norske muslimske kvinner med å kunne oppløse transnasjonale ekteskap inngått i muslimske land, og å vinne sosial aksept for lik rett til skilsmisse for alle kvinner i henhold til norsk lov (Wærstad, 2016). Håpet viste seg å være i overkant optimistisk og basert på en utilstrekkelig forståelse av den islamske rettstradisjonen og faktiske barrierer i muslimske kvinners adgang til skilsmisse (Wærstad, 2006; Wærstad, 2016). Følgelig fortsetter talaq å være til hinder for lik rett til skilsmisse for muslimske kvinner.
Talaq kan anta to former: For det første kan det være at en norsk skilsmisse ikke er sosialt akseptert som en «islamsk» skilsmisse av kvinnens familie eller lokalsamfunn. De forventer at talaq erklæres (av ektemannen eller muslimske religiøse autoriteter) for å anse ekteskapet som oppløst. Kvinner og menn har ulik adgang til å erklære talaq, og hvis en mann nekter å gi talaq, ender kvinnen opp med å bli skilt i henhold til norsk lov og rett, men forblir «islamsk gift» i familiens og samfunnets øyne.
For det andre anerkjenner norsk lov lovlig inngåtte ekteskap i utlandet, herunder muslimske land. En norsk muslimsk kvinne som har inngått et lovlig ekteska
