Høyesterett avsa kjennelse den 21. oktober i år i en sak om siling av straffesaker i henhold til straffeprosessloven § 321 annet ledd (HR -2021-2058-A).
Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens meninger.
Lagmannsretten hadde nektet å fremme en anke i en sak som blant annet handlet om voldtekt og trusler.
Høyesterett kom frem til at det ikke var forsvarlig å avgjøre saken på grunnlag av en forenklet og skriftlig behandling, og opphevet lagmannsrettens beslutning på grunn av saksbehandlingsfeil.
I straffesaker er grunnvilkåret for å nekte en anke fremmet at det er klart at anken ikke vil føre frem, jf. straffeprosessloven § 321 andre ledd, første punktum.
I sivile saker finner vi det samme kriteriet, jf. tvisteloven § 29-13, andre ledd.
I lovforarbeidene er det fremholdt at vilkåret skal tolkes strengt, og at det kreves en «høy grad av sikkerhet for at resultatet ville blitt stående etter en eventuell full ankeprøving», jf. Ot.prp.nr. 51 (2004-2005) s. 476, jf. Ot.prp. nr. 74(2005-2006) s. 39 og Prp. 141L (2009-2010) s. 29.
Kverulantene skal stoppes
Det er videre fremhevet i lovforarbeidene at hensikten med bestemmelsen er «.å stoppe de håpløse ankene før det påløper ytterligere kostander», jf. Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) s. 297.
Med andre ord er det kverulantene med håpløse saker man ønsker å stoppe, og det fremgår av lovteksten, lovforarbeidene og rettspraksis at listen skal ligge høyt for a
