- Jeg tenkte «fanken heller, det er nå eller aldri». Og så ga jeg henne et kyss. Veldig ulikt meg det der, altså. Må jo ha vært adrenalinet som fortsatt var i kroppen. He he.
Ole Solvang sitter ved morens kjøkkenbord i Ullevålsveien. Slank og gutteaktig, med et kjapt smil som aldri er langt unna. Det eneste tegnet på at Solvang snart bikker 40 er et stenk av grått i det mørke håret. Det nye fjeset i Flyktninghjelpens ledergruppe - før jul startet han som sjef for organisasjonens avdeling for partnerskap og policy - byr på te.
Han forteller om hvordan han og hun som nå er kona hans - russiske Anya Neistat - ble et par.
Og det er litt av en historie: De to var på jobb for menneskerettighetsorganisasjonen Human Rights Watch (HRW) i Georgia. Med Solvang bak rattet og Neistat som kartleser gikk det galt: de krysset inn i det opprørskontrollerte Sør-Ossetia. Her ble de arrestert av sør-ossetiske styrker og tatt med til en politistasjon. De ble beskyldt for å være spioner. Truet av fulle soldater. Til og med innenriksministeren i Sør-Ossetia fant det nødvendig å komme innom for å gi dem kjeft.
- Vi visste at folk var blitt torturert i kjelleren på akkurat den politistasjonen, så vi ville absolutt ikke ned dit. Situasjonen var ganske guffen, sier Solvang.
Etter en del fram og tilbake ble de sluppet fri. Neste morgen kjørte de mot Georgia, men underveis møtte de en bil med væpnede opprørere som signaliserte at de skulle stoppe. Istedenfor å stoppe valgte Solvang å «gi bånn fjøl». Han så i speilet at bilen snudde og tok opp jakten. Ved en avkjørsel svingte han brått av veien og skrudde av motoren. Like etter raste bilen med opprørerne forbi. Solvang og Neistat kom seg tilbake til sikkerhet på den georgiske siden. Og det var altså i etterkant av denne opplevelsen den vanligvis så sindige alvdølen tok sjansen på å kysse sin framtidige kone, en dame han knapt kjente.
Habil tangentmann
