Sammendrag
Hensikt: Undersøke språkbruk og meningsproduksjon om barn med overvekt i Helsedirektoratets faglige retningslinjer for primærhelsetjenesten.
Design: Diskursanalyse.
Materiale: Teksten om nasjonale faglige retningslinjer for primærhelsetjenesten; forebygging, utredning og behandling av overvekt og fedme hos barn og unge.
Metode: Spørsmålsstyrt lesning og analyse.
Resultat: Retningslinjene produserer både en vanlig barnefamilie med et hektisk familieliv og en familie med utfordringer og avvik. Fremstillingene Helsedirektoratet bruker trekker på stigmatiserende diskurser om overvektige personer uten kontroll og kunnskap. En diskursiv orden som gir det medisinske perspektivet forrang, sykeliggjør friske barn. Helsepersonell tildeles en paternalistisk posisjon i livsstilsendring. Tiltak fremmes som nødvendige til tross for et svakt evidensgrunnlag. Etikk og brukermedvirkning er ikke gjort til eksplisitte tematikker.
Konklusjon: Helsedirektoratets konstruksjon av barn med overvekt og deres familie er preget av stigmatiserende diskurser om personer med overvekt og fedme. Å fremstille overvekt som et sykdomsfremkallende objekt kan tilsløre mulighetene for å se familier med overvekt som personer med ressurser. Fysioterapeuter må reflektere over egen innveving i stigmatiserende holdninger for å kunne bidra på konstruktive måter i arbeid med et vanskelig og sårbart tema.
Nøkkelord: Barn, overvekt, stigma, faglige retningslinjer, diskursanalyse.
Abstract
Active on his own terms? A discourse analysis of professional guidelines
Purpose: To investigate how language and meaning production express and explain overweight, within official guidelines for prevention and treatment of overweight and obesity among children and adolescents.
Design: Discourse analysis.
Material: National guidelines for primary care.
Method: Question based reading.
Results: Through discursive measures within the language in use, the guidelines produce both an ordinary family with a hectic daily life, a vulnerable family and a deviant one with challenges. The guidelines use stigmatizing discourses, producing people with overweight as lacking control and knowledge. A discursive order that gives precedence to the medical perspective on overweight and obesity, risk to medicalize overweight children based on bodyweight alone. Health care personnel are provided a paternalistic position within lifestyle treatment, despite weak evidence for the treatment offered and despite explicit ethical considerations and user involvement.
Conclusion: The Norwegian Directorate of Health tend to use stigmatizing discourses to construct children with overweight and their families. The discourses risk to disguise the possibility of understanding these families as people with resources. For physiotherapists to contribute in valid ways within lifestyle treatment, they must reflect upon their own position within the stigmatizing discourses.
Keywords: children, overweight, stigma, guidelines, discourse analysis.
Innledning
Ole, som er 5 år, måles og veies på helsestasjonen. KMI beregnes og plottes samtidig med høyde og vekt på prosentilskjemaene. Ole har en storesøster Miriam, som også er overvektig. Mor forteller at hun selv og far strever med å holde vekten. Prosentilkurven viser at Oles KMI-verdier har krysset to prosentilkanaler oppover siden 2 års alder og nå ligger over 97,5 prosentilen. Helsesøster viser skjemaet til foreldrene. Ut fra dette inviteres foreldrene til en kartleggingssamtale med helsesøster (fotnote 1) og helsestasjon/skolelege (2. s. 39).
Forebygging av overvekt og fedme hos barn er et prioritert område for folkehelsearbeid nasjonalt og internasjonalt (1, 2, 3). Barn med overvekt ansees som en risikogruppe for primært fremtidige helseproblemer og tidlig intervensjon forstås som viktig for best mulig behandlingsresultat (2, s. 3). Fysioterapeuter er involvert i dette arbeidet, i forebyggende, behandlende og koordinerende funksjoner på ulike nivåer i helsetjenesten (2).
Det innledende caset med Ole er brukt som eksempel i dokumentet Nasjonale faglige retningslinjer for primærhelsetjenesten: forebygging, utreding og behandling av overvekt og fedme hos barn og unge (2). I tekstutdraget blir overvekt fremstilt både som noe helsesykepleieren kan beregne og plotte i kurver, og som noe familien strever med. Formuleringene er i tråd med kjente måter å konstruere overvekt på. De inngår i et nettverk av produktive, medisinske og helsefaglige diskurser om at forekomsten av barn med overvekt utgjør en betydelig helsetrussel og en pågående epidemi som truer fremtidig individuell- og folkehelse og krever stor helsefaglig innsats (4, 5, 6).
Gjennom bruk av språk uttrykkes virkelighetsoppfatning, holdninger og forståelse av fenomener (7, 8). Språk har også betydning for handlinger. Flere forskere har pekt på at det anvendes et alarmerende språk om epidemisk utvikling av overvekt og at en slik språkbruk kan ha uheldige konsekvenser på individ- og samfunnsnivå. Krigsmetaforer og krisemaksimering om vekt og helse kan ramme det enkelte barnet og åpne for intervensjoner med betydelige negative konsekvenser (4, 5, 6). Det er eksempelvis kjent fra forskningslitteratur at overvekt og fedme hos barn kan tolkes av både lærere, helsepersonell og mer allment som et uttrykk for foreldres omsorgssvikt (6). Også i norske medier har det vært referert til at representanter for barnevernet har trukket inn fedme hos barnet som en del av argumentasjonen i saker om foreldres omsorgsrett (9). Det er med andre ord mye som står på spill når et barn utvikler overvekt. Eksempelet viser relevansen av å interessere seg for språket som blir brukt i helsepolitiske dokumenter og i medisinsk- og helsefaglig teori og praksis. Både med tanke på hvilke praksiser som kan følge logisk av bestemte måter å omtale fenomener på og hvordan praksiser er uttrykk for tanke- og talemåter (7, 8). Her er retningslinjene aktuelle, som et fagpolitisk dokument utviklet for å sikre et faglig forsvarlig arbeid med overvekt og fedmeproblematikken (2. s. 9). Hvilken betydning får det for tematikken hvis overvekt i utgangspunktet kun blir omtalt som et problem og som et foreldreansvar? På hvilke måter er handlinger overfor barn med overvekt allerede innlemmet i et bestemt språk? Hva gjør språkbruk med forståelsen og handlingene til de som skal realisere planer om livsstilsendring? Blir det mulig for et barn med overvekt å bli forstått som
