Jeg var jo fornøyd. Men mest av alt følte jeg at hele plata var uviktig.
Hans Martin Austestad var 30 år og hadde akkurat solodebutert. Anmeldelsene var gode, flere av låtene fikk mye radiotid, og et kjent artistbyrå ville satse videre på fusingens popunivers. Så hvorfor en bismak?
- Jeg hadde holdt på med plateprosjektet lenge. Låtene begynte å bli en del år gamle, med tekster om et indre liv og om det å skulle bli voksen. Underveis skjedde flyktningkrisen. Og temaene på plata føltes med ett veldig...navlebeskuende.
Midt i ambivalensen oppfordret et management ham til å skrive flere låter om å komme fra bygda.
- Sånn at folk kunne kjenne seg igjen og synge med og lage fest. Jeg kjente at det var det motsatte av hva jeg ville. Så da ble det en platebok med høyrepopulistkritiske tekster i stedet. Og null radiospilling. Ha ha.
- Lært opp til å si ifra
Hans Martin har manøvrert oss opp trappa på Kulturhuset i Oslo. Ute er det ekstremvarme, fellesferie og et muntert surr fra utekafeer. Inne høres en jevn klapring fra laptoptastaturer. Frilanserne i kulturlivet har oppsøkt et arbeidsfellesskap også denne glovarme julidagen.
- Møteplasser for frilansere er viktig, sier Hans Martin og slår seg ned på en barkrakk.
- Se bare hva som skjer hvis noen arrangerer julebord for trommeslagere. Folk slipper alt de har i hendene og jubler over å endelig få være med på en sosial setting. Mangelen på møtesteder er det store problemet med å kjempe frilansernes sak.
Solodebut: Hans Martin som 30-årig solodebutant.
Privat
Det siste året har han vært på hurtigtast blant kulturjournalister, etter å ha frontet frilansmusikernes tap av rettigheter etter omorganiseringen av Den kulturelle skolesekken (DKS). Sammen med kollegene i bluegrassbandet Løkki startet han et opprop, holdt appeller, gikk i dialogmøter med arbeidsgivere og skrev kritiske innlegg i tidsskrifter og sosiale medier.
- Hvorfor gjorde du alt dette?
- Jeg er lært opp til at det nytter å si ifra. Jeg kommer fra en politisk aktiv familie, og spesielt tanten min Kari Austestad er et forbilde og har formet synet mitt på hva som er rett og galt. Hun kjempet en lang og ensom kamp for at hun og andre pleietrengende skulle få rett til nødvendig helsehjelp der de bor.
Den såkalte Fusa-dommen som falt i Høyesterett i 1990 har fortsatt stor prinsipiell betydning for funksjonshemmede i møte med lokal forvaltning.
- Så jeg har sett at det nytter å stå i det. Om ikke annet så har du sagt de
