Demonstrasjonene og den sivile ulydigheten utløste et enormt politiapparat denne januarmåneden i 1981. For etaten og tjenestemennene var det en delikat situasjon. Demonstrantene skulle bort, men aksjonen måtte gjennomføres så taktfull og skånsom som mulig.
- Jeg fryktet konflikter og opptøyer da vi kom til Alta. Jeg hadde ikke vært der før, det nærmeste var tjeneste i Militærpolitiet på Bardufoss i 1965, sier Jonny Hammerstad.
Han var 35 år da han ankom Alta for 40 år siden. I dag er han glad for at han ble plukket ut til å delta på aksjonen, som en av politiets spesialiserte lenkekuttere - seks menn hvis hovedoppgave var å kutte kjettingene som lenket mange av demonstrantene til hverandre.
- Vi fikk mange fine tilbakemeldinger etter aksjonen. Fra vårt ståsted fungerte alt perfekt. Skjæreutstyret og det vi beskyttet demonstrantene med virket som det skulle. Det var godt med ressurser, og jobben ble gjort, sier Hammerstad.
En positiv opplevelse
I 1981 var bergenseren Nils Kristian Jensen stasjonert på Økern politistasjon i Oslo. 26-åringen ble uteksaminert fra Politiskolen tre år tidligere.
- Det var ingen av oss i den første kontingenten fra Oslo som frivillig meldte oss til oppdraget. Ikke så mye fordi vi var imot utbyggingen av Altaelva, men fordi vi viste så lite om selve jobben, og hvor lenge vi ville bli borte, sier Jensen i dag.
Selv hadde han ett barn, og kona var gravid. Konas mormor kom over fra Bergen, og hjalp til hjemme mens Jensen på ubestemt tid skulle være i Alta.
Også Jensen er i ettertid han glad for at han ble beordret til å hjelpe til under aksjonen.
- Det var en opplevelse å være med på noe som ikke hadde skjedd før. Det var en stor aksjon og masse ressurser ble satt inn for at vi skulle lykkes. Jeg trodde det skulle bli vanskeligere enn det ble. Det hele ble for meg en positiv opplevelse. At befolkningen i Alta kom til oss nede på båten med kaffe og kaker varmet. Det viste oss at mange i lokalbefolkningen i Alta støttet politiets arbeid. Selv om jeg forsto at det var delte meninger, hadde jeg inntrykk av at mange av demonstrantene kom sørfra, og ikke tilhørte bygda, sier Jensen i dag.
Han hadde selv ikke noe forhold til om han var for eller imot utbyggingen.
- For meg var et vedtak et vedtak. Slikt sett var det å hindre anleggsmaskinene med denne demonstrasjonen ulovlig. Derfor hadde jeg ikke motforestillinger til oppdraget, forteller Jensen.
Lensmannsbetjent Lars Erik Dalland fra Åsane lensmannskontor i Bergen, tenker litt annerledes på det når han ser tilbake på Altaaksjonen.
- Rent politifaglig var det en positiv erfaring, gitt ressursene vi hadde, og at vi lyktes. Men når du ser på resultatet, og at tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland har sagt at det har vist seg at utbyggingen likevel ikke var nødvendig, ja så gir det hele en litt vond smak i munnen, det at jeg var med på dette, sier han i dag.
UNIKE BILDER: Polititjenestemannen Asbjørn Hildrum tok med seg smalfilmkameraet sitt da han ble sendt på oppdrag til Alta i 1981. Dette er noen av videoopptakene fra hans tid i Alta.
En splittet bygd
Knut Arvid Sætermo er fra Alta. I 1979 var han 23 år gammel og nyutdannet lensmannsbetjent med tjenestested Honningsvåg. Friluftinteressert og glad i laksefiske som han var, hadde han fulgt godt med på debatten rundt utbygging av Altaelva.
De første planene om å demme opp elva ble lansert allerede på slutten av 1960-tallet, og Sætermo forteller om ei splittet bygd der noen var for utbygging, mens andre var sterkt imot. Dette var det ulike årsaker til.
- Det var jo slik at vi fra Tverrelvdalen var lukket ute fra å fiske i den lakserike elva. På den tiden leide grunneierne bort fiskerettighetene til velstående folk utenbygds fra. Det gjorde at mange fra vår del av Alta ikke hadde så varme tanker for vern, vi fikk jo ikke ta del i det økonomiske utbyttet eller det rike laksefisket der, forklarer Sætermo.
På den andre siden av Altaelva drev 30-åringen Svein Suhr gården hjemme på Aronnes ved bredden av Altaelva. Han var vant med at elva bød på eventyrlig laksefiske og inntekt gjennom arbeid tilknyttet laksefisket, og om vinteren var den islagte elva en viktig ferdselsåre.
- Da det første vedtaket om å demme opp elva ble gjort av Stortinget i 1976, hadde jeg akkurat overtatt driften av gården. I den opprinnelige planen skulle det bli en enorm oppdemming, som også ville ha lagt den lille bygda Maze inne på vidda under vann. Og elva ville kunne blitt tørrlagt deler av året, noe som ville ha utryddet den viktige laksestammen. Vi skjønte også at isen ville bli utrygg på grunn av variasjoner som ville komme når kraftverket skulle tilpasse strømproduksjonen til svingninger i kraftbruket, sier Suhr i dag.
Han engasjerte seg dermed i kampen mot utbyggingen. Samtidig gjorde kommunestyret i Alta tre vedtak hvor de stemte imot utbyggingen med to tredjedels flertall hver gang.
- Kommunestyret reflekterte det innbyggerne i kommunen ønsket. Likevel ble vi overkjørt av de sentrale myndighetene. Det var svært skuffende, sier Suhr.
I oktober 1979 var det planlagt anleggsstart. Det skulle lages vei over fjellet slik at tunge anleggsmaskiner kunne komme frem til utløpet av sjøen Virdnejavri i Sautso, der demningen skulle bygges øverst i Altaelva - så langt opp i elva som laksen gikk.
Men demonstrantene stilte seg i veien for anleggsmaskinene som skulle lage vei innover fjellet der den store demningen skulle bygges; en demning som lovet rik og stabil tilgang på kraft, men som ville få betydelige konsekvenser for samisk reindrift, vassdragets betydning som lakseelv og de særegne naturområdene i Alta-dalen.
Oppe ved Stilla, der anleggsmaskinene skulle jobbe, lenket demonstrantene seg sammen, og hindret anleggsstart ved det som ble kalt «nullpunktet». Det var gårdbruker Suhr som hadde ansvaret for å organisere demonstrantene ved Stilla, i kraft av sin rolle som nestleder i Folkeaksjonen mot utbygging av Altaelva.
Politiet ble involvert, fordi anleggsarbeidet var lovlig aktivitet som følge av et stortingsvedtak; et stortingsvedtak som riktignok gikk mot ønskene til kommunestyret i Alta og mange lokale interesser. Det var imidlertid for mange demonstranter til at det lokale lensmannskontoret i Alta kunne håndtere dette. Politimester Einar Henriksen i daværende Vestfinnmark politidistrikt samlet derfor sammen politi- og lensmannsbetjenter fra hele politidistriktet for å hanskes med demonstrantene som forhindret anleggsstart.
For få politifolk
Dette var grunnen til at Sætermo da ble beordret til tjeneste ved Stilla, bare 7 kilometer fra sin egen hjemplass i Tverrelvdalen. På tur oppover Tverrelvdalen kjørte de forbi skiferarbeiderne. Mange av dem gjenkjente Sætermo, og som hilste til ham.
- For meg som nyutdannet politi var det selvsagt spennende å få være med på noe slikt. Jeg var selv ikke overbegeistret over utbyggingen, men som politi var jeg innforstått med at jeg ville måtte kunne gjøre jobber, uavhengig av hva jeg som privatperson mente om saken, sier Sætermo i dag.
Fra de hardtarbeidende skiferarbeiderne, fikk Sætermo inntrykk av at de
