Spenningen mellom ivaretakelsen av barnets beste og respekten for ungdommens autonomi er blitt mer utfordrende for institusjonsbarnevernet de siste årene. Utfordringene blir ofte knyttet til en målsetning om sterkere vektlegging på brukermedvirkning i
barnevernet (Slettebø m.fl, 2010), men kan også ha sin bakgrunn i at institusjonsbarnevernet er i en fase preget av organisatoriske og metodiske endringer. Tilsynsmyndigheter og plasseringsansvarlig (Bufetat) etterspør systemer for å sikre brukermedvirkning, samtidig som våre informanter erfarer at brukergruppen er blitt tyngre og at den er eldre på plasseringstidspunktet. I tillegg kommer målsetningen om mer kunnskapsbasert behandling sammen med kortere behandlingsopphold i institusjon (Andreassen, 2003). Dette krever en gjennomgang både av arbeidsmåter og prinsipper i arbeidet. Artikkelen tar opp hvordan balanseringen mellom institusjonenes målsetninger og brukernes medvirkning spiller seg ut når ungdom i barneverninstitusjon når myndighetsalder, og starter prosessen mot utflytting. Balanseringen mellom autonomi og tvang illustreres spesielt godt på institusjonsnivå, og særlig overfor ungdom med alvorlige atferdsvansker som er plassert etter barnevernlovens tvangsparagrafer (§ 4-24 og § 4-26). Artikkelen bygger på undersøkelsen «Den sårbare overgangen», som ble gjennomført på oppdrag fra Husbanken vinteren 2008. Studiens primære målsetning var å dokumentere behov for tilrettelegging av overgangen til egen bolig. Det viste seg at intervjumaterialet også gir et godt grunnlag for å tematisere ungdommens egen deltakelse i prosessen og utfordringene som ligger i å bidra til brukermedvirkning for denne gruppen av ungdom.
Intervjumaterialet omfatter ungdom med ulik problembelastning, men alvorlig rus- og atferdsproblematikk er dominerende i utvalget.
Artikkelen går i dybden på individuelle overgangsforløp og ungdommens opplevelse av deltakelse og innflytelse i prosessen frem mot den selvstendige tilværelsen. Hva opplever ungdommene som kilder og begrensninger for medvirkning, og hvordan ser de på egen rolle og deltakelse når de beskriver institusjonsoppholdet? I denne artikkelen ønsker vi å bidra til kunnskap om hva som er forutsetninger og betingelser for deltakelse fra brukersiden.
Innledningsvis vil vi først presentere undersøkelsen. Videre vil vi ved bruk av aktuell forskning si noe om utfordringer knyttet til behandling og overganger for ungdom i barneverninstitusjon. Vi drøfter begrepet brukermedvirkning, og vi presenterer en teori om protest i organisasjoner (Hirschman, 1972), som vi mener har overføringsverdi til dette feltet. Deretter presenteres og analyseres ungdommenes egne historier (det empiriske materialet). Avslutningsvis drar vi veksler på nyere litteratur om brukermedvirkning i barneverninstitusjoner og drøfter kilder til og begrensninger for brukermedvirkning.
En undersøkelse om overgangshistorier blant barnevernsungdom
I studien «Den sårbare overgangen» (Reime, 2008) ble det gjort intervjuer med 13 ungdommer fra fire ulike barneverninstitusjoner om deres erfaringer med å flytte fra barneverninstitusjon til egen bolig. Syv av ungdommene hadde vært plassert etter barnevernloven § 4-26 (med samtykke til frivillig tilbakeholdelse). Tre av ungdommene hadde vært plassert etter barnevernloven § 4-24 (etter vedtak i Fylkesnemda). Alle disse ti ungdommene var plassert på grunn av alvorlige atferdsvansker (rus og/eller kriminalitet). De resterende tre ungdommene i utvalget hadde vært plassert etter barnevernlovens omsorgsparagrafer (§ 4-12 og § 4-4.5.ledd).
Deres problem var primært knyttet til vanskelige hjemmeforhold koblet med noe atferdsproblematikk. I tillegg ble tre ansatte/ledere ved disse barneverninstitusjonene intervjuet om deres erfaringer med dette arbeidet. Informantene ble rekruttert fra to regioner og fem kommuner. Samlet representerer historiene fra informantene brudderfaringer så vel som erfaringer av gode overganger. Med brudderfaringer menes i vårt materiale utflytting som resultat av behandlingsavbrudd. I alt seks av informantene forteller om ikke fullførte behandlingsopplegg, og fire av de seks flyttet i en tydelig krisepreget og opphetet situasjon. Disse ungdommene beskriver en tøff start på den selvstendige tilværelsen, særlig knyttet til manglende støtte i overgangen kombinert med et fortsatt rusproblem. To av ungdommene valgte å skrive seg ut før vedtaksdato mot barnevernstjenestens anbefalinger, men brukte lenger tid på selve utflyttingsprosessen, som også beskrives som mer harmonisk. Dette viser at behandlingsavbrudd ikke bare behøver å ha negative utfall, men at det øker sårbarheten i overgangen, særlig der bruddet er knyttet til konflikt og krise i ungdommens liv.
I undersøkelsen la vi vekt på å få frem ungdommenes egne historier om overgangen. Ungdommene fortalte blant annet om hvordan de konkret deltok i planlegging og gjennomføring av utflytting fra institusjonen. Noen hadde medvirket mye, andre lite. Brukermedvirkning ble derfor et viktig tema i ungdommenes fortellinger, og vi har analysert historiene som kilde til innsikt i ungdommens opplevelse av kontroll og innflytelse på egen situasjon.
Det er to hovedtyper av overgangshistorier i materialet som kan knyttes både til graden av involvering fra ungdommens side og til de ulike kildene og begrensningene for brukermedvirkning. Den ene hovedtypen overgangshistorie viser til et godt sammenfall mellom institusjonenes arbeidsmåte og brukernes ønsker. Den andre hovedtypen viser et mer kaotisk og konfliktfylt bilde. Lovgivningen om tvang spiller en viktig rolle i ungdommenes vurderinger og valg. I vårt utvalg så vel som i andre undersøkelser (bl.a. Falck, 2005) finner vi at mange ungdommer føler seg tvunget til å gå med på frivillig plassering (§ 4-26) for å unngå at det fremmes sak for Fylkesnemda. Både barnevernlovens § 4-24 og § 4-26 representerer derfor en betydelig begrensning i ungdommens autonomi.
Forskning om risiko og sårbarhet
Risiko og sårbarhet for denne ungdomsgruppen er godt dokumentert. En undersøkelse fra NOVA anslår at det går dårlig med ca. 2/3 av alle barnevernets klienter. Dette tilsvarer 36.000 personer i alderen 18-37 år, og det går dårligst med ungdom med rus eller atferdsproblemer. Bare 10-11 prosent av disse har det som betegnes som en vellykket karriere (Kristofersen og Clausen, 2008). Særlig utsatt er de ungdommene som flytter ut fra institusjon som følge av behandlingsavbrudd. Egelund (2006) har foretatt en gjennomgang av internasjonal forskning om sammenbrudd i plasseringer, og konkluderer med at bortimot 50 prosent av alle plasseringer av ungdom med atferdsvansker/antisosial atferd ender med brudd. Egelund mener at:
«sammenbrud kan have betydelig negative konsekvenser for børnene og de unge, fordi de i sig selv både er en traumatisk oplevelse og skaber risiko for en usikker og potentielt farlig situasjon, hvor den unge befinder seg helt uten støtte fra voksenmiljøer.» (Egelund, 2006: 8).
Storø (2001) viser med bakgrunn i et norsk materiale at ungdom som flytter i krise, er svært utsatt de første månedene og årene etter utflytting. Fransson (2009) finner i sin doktoravhandling at ungdommer som flytter ut fra institusjon uten at det er planlagt, ikke får ettervern. Hennes undersøkelse viser også at det var de med størst problemer i forhold til rus som fikk dårligst tilbud av det offentlige etter utflytting (Ibid). Behandlingsavbrudd er heller ikke sjeldne blant ungdommer plassert etter tvangsparagraf (§ 4-24). Det er flere eksempler på at vedtak blir opphevet før tiden, med begrunnelse i at ungdommen ikke nyttiggjør seg behandlingen (Falck, 2005).
Brukermedvirkning fremheves som en viktig faktor for å få til gode overganger fra institusjon til den selvstendige tilværelsen. Storø (2005) beskriver medvirkning som en ressurs, og understreker hvor viktig det er at den unge deltar i planlegging av egen livssituasjon for utvikling av egen identitet. En større studie av overganger mellom barnevern og voksenliv i Trondheim peker på at tjenestene har spesielle utfordringer knyttet til å bidra til reell brukermedvirkning, og proaktive og individtilpassede tjenester (Bratterud og Storhaug, 2008).
Dimensjoner i begrepet brukermedvirkning
Begrepet brukermedvirkning blir operasjonalisert på ulike måter knyttet til graden av involvering fra brukeren og formen for deltakelse. Brukermedvirkning kan være rett til informasjon, aktiv involvering og deltakelse i beslutningsprosessen. Det kan også være det å ha talerett, forhandlingsrett og beslutningsmyndighet (Seim og Slettebø, 2007). For en mer utfyllende definisjon av innholdet i brukermedvirkning henviser Seim og Slettebø til Peyrot, som sier følgende om individuell medvirkning:
«Å bestemme om et problem eksisterer, å definere hva problemet gjelder, å avgjøre om det skal gjøres noe med problemet, å velge mellom ulike former for hjelp og å initiere, vedlikeholde eller avslutte kontakten.» (Ibid: 29).
Dette er svært ambisiøse krav for en god brukermedvirkning som omfatter deltakelse og innflytelse i hele beslutningsprosessen så vel som frivillighet.
Begrepet brukermedvirkning har faglige, demokratiske, politiske og økonomiske dimensjoner
