Fontene forskning
24.06.2026
For personer med utviklingshemming utgjør ansatte en viktig del av hverdagens støttestruktur.
Deres praksis påvirker beboernes forutsetninger for å kunne ivareta selvbestemmelse og benytte seg av sine plikter og rettigheter. Denne artikkelen er basert på et gruppeintervju med ansatte i en overgangsbolig, og hensikten er å synliggjøre de ansattes vurderinger av utviklingen av tjenestene i botilbudet. Vi bruker institusjonelle logikker som teoretisk perspektiv når vi analyserer forståelse og valg som påvirker personalets handlinger og rolle som tjenesteytere i en overgangsbolig. Ansattes vurderinger viser hvordan deres forståelse av denne rollen kan gi muligheter for eller begrense realiseringen av rettigheter for beboerne. På denne måten har hvilke institusjonelle logikker som aktiveres betydning for unge voksne med utviklingshemming.
På bakgrunn av våre funn diskuterer vi hvordan kommunens plikt til å gi muligheter for medvirkning i tjenestene kan møte barrierer i kulturelle begrensninger og standardiserte tjenester.
I denne artikkelen utforsker vi de ansattes rolle i en kommunal overgangsbolig for personer med utviklingshemming. Med overgangsbolig mener vi et bofellesskap hvor personer bor for å øve på praktiske ferdigheter og boevne, veiledet av ansatte. Personalet i en slik bolig har en nøkkelrolle ved at de kan påvirke barrierer og muligheter for selvbestemmelse gjennom tjenestene de gir til beboerne. Målet med overgangsboligen er at beboerne skal flytte ut når de har nødvendige ferdigheter til å klare seg selv i en leilighet og trenger færre tjenester.
Det å få anerkjennelse for sitt iboende menneskeverd, utøve selvbestemmelse og ikke bli diskriminert, er universelle menneskerettigheter (Meld. St.
8 (20222023)). I tråd med Scully (2014) og Shogren (2015) forstår vi selvbestemmelse som evnen til å styre kursen i eget liv og hvordan en skal handle. Våre relasjoner til andre er preget av gjensidig avhengighet og interdependens, og å leve i relasjoner til andre er noe alle mennesker trenger for å ha et godt liv (Reindal, 1999; Scully, 2014; Skarstad, 2018). Behovet for støtte til å ta beslutninger reduserer ikke personens rett til selvbestemmelse, men bekrefter alle menneskers behov for direkte og indirekte støtte fra andre for å leve selvbestemte liv (Scully, 2014; Skarstad, 2018).
FN-konvensjonen om rettigheter for personer med funksjonsnedsettelser, CRPD (FN, 2006), forplikter landene til å sikre like rettigheter for personer med funksjonsnedsettelse. Norge inkorporerte konvensjonen i Menneskerettsloven (1999) 1. januar 2026. Konvensjonens artikkel 19 understreker at personer med nedsatt funksjonsevne har lik rett til å leve selvstendig og være en del av samfunnet. Retten innebærer at personer med nedsatt funksjonsevne får nødvendige støttetjenester for å muliggjøre samfunnsdeltakelse på lik linje med andre.
En funksjonsnedsettelse er en iboende dimensjon av menneskelig sårbarhet og kroppslighet og må ikke begrense et menneskes rett til å ta valg basert på egne verdier og vilje (FN, 2006; Meld. St. 8 (20222023); Scully, 2014). Autonomi kan i denne sammenhengen beskrives som relasjonell, noe som inkluderer individuell støtte fra velferdstjenestene (Mackenzie, 2019; Scully, 2014; Skarstad, 2018;
Vaucher et al., 2020). Personalet kan yte sin støtte i form av relasjonell praksis. For personer med utviklingshemming innebærer relasjonell praksis at de får tilrettelegging og støtte slik at de kan ta valg basert på egne ønsker (Shogren et al., 2018). Som tjenesteytere har personalet et ansvar for å operasjonalisere politiske mål om retten til et selvstendig liv, noe som forutsetter at de gjør seg kjent med de enkelte beboerne og deres preferanser (Askheim, 2020; Björne, 2020; Demic et al., 2026). En barriere mot selvbestemmelse for personer med utviklingshemming er en oppfatning av at de mangler nødvendig kognitiv kapasitet for å fungere som medborgere (Altermark, 2017, s. 1325; Demic et al., 2023;
Shogren et al., 2018).
I Norge bor de fleste voksne personer med utviklingshemming i kommunale bofellesskap. Dette er samlokaliserte leiligheter, med eller uten fellesarealer (Tøssebro & Wendelborg, 2021). Boforholdene skiller seg fra resten av befolkningen. De fleste bor alene, og bare 16 prosent eier egen bolig. Til sammenligning eier 62 prosent av aleneboende i den øvrige befolkningen sin bolig (NOU 2016: 17, 2016, s. 144; Tøssebro & Wendelborg, 2021).
Helse- og omsorgstjenesteloven krever at kommunene involverer mottakerne av tjenestene i utformingen av tjenester (2011). Helsedirektoratets veileder (2021) fremhever at kommunene skal legge til rette for å utøve selvbestemmelse og bidra med beslutningsstøtte, men forskning viser manglende faglig bevissthet om beslutningsstøtte i tjenestene (Demic et al., 2023). Kommunene skal legge til rette for gode livsfaser og overgangen til voksen alder basert på ønsker, interesser, funksjonsnivå, aktivitets- og sosialt behov (Helsedirektoratet, 2021). Likestillings- og diskrimineringsombudets rapport Retten til et selvstendig liv og til å være en del av samfunnet (2022) peker på at det er lite synliggjort hvordan kommunene jobber med medvirkning og at utmåling av tjenester fremstår som standardiserte.
Formålet med denne artikkelen er å bidra med kunnskap om hvordan kontekstuelle faktorer påvirker personalets arbeid og perspektiver. Vi ønsker å synliggjøre de ansattes refleksjoner rundt hvordan de tilrettelegger for at beboerne kan leve et selvstendig liv. Følgende forskningsspørsmål blir utforsket:
Hvilke vurderinger gjør personalet i organiseringen av arbeidet i overgangsboligen, og hvordan påvirker personalets prioriteringer beboernes muligheter for selvbestemmelse?
TEORETISKE PERSPEKTIV
I overgangsboliger for personer med utviklingshemming er kjernen i praksisen at beboerne skal ha god livskvalitet i sine hverdagsliv. Samtidig er rammen for deres liv institusjonell i kraft av måten bostedet er organisert på, og fordi innholdet i tjenestene er politisk bestemt. De unge voksne som bor i overgangsboligen, er omgitt av tjenesteutøvere som skal støtte deres utvikling som unge voksne gjennom tjenesteyting. Hvordan vi forstår vår plass i et sosialt fellesskap, kan ses som en prosess der vi utforsker vår egen rolle. Dette gjelder både rollen som individ og som medlem av ulike grupper, samt hvordan vi identifiserer oss selv og blir identifisert av andre (Jenkins, 2014). Denne identifiseringen er viktig i sosiale samspill, fordi den påvirker hvilke forventninger som stilles til personer, hvordan de blir behandlet, og hvoranne linn midttun, anna chalachanová og inger marie lid Å styre kursen i eget liv. De ansattes rolle for å støtte selvbestemmelse i et bofellesskap for unge voksne med utviklingshemming. dan de forstår seg selv i relasjoner til andre (Lindemann, 2014).
En institusjonell logikk består av organiserende prinsipper, praksiser og kulturelle spilleregler som påvirker individuell og organisatorisk adferd, og skaper en referanseramme for selvforståelse og identitet (Thornton et al., 2012). Strukturene som skapes representerer kulturen til sosiale grupper og brukes av personene som tilhører disse sosiale gruppene til å forstå og konstruere omgivelsene de er en del av (Berger & Luckmann, 2000; Thornton, 2004). Personalets vurderinger og valg påvirkes derfor av deres, bevisste eller ubevisste, oppfatning av den kulturen de er en del av (Bennwik et al., 2023; Oterholm, 2018). I denne sammenhengen påvirker institusjonelle logikker både de ansatte som yter tjenestene og de unge voksne som bor i overgangsboligen.
Vi bruker teorien om institusjonelle logikker og identifisering til å systematisk se etter personalets vurderinger slik de kommer frem i det empiriske materialet, og hvordan disse vurderingene i neste omgang påvirker beboernes muligheter for selvbestemmelse.
TIDLIGERE FORSKNING
Forskning viser at personalet påvirkes av hvordan tjenestene er organisert. Dette kan skape dilemmaer knyttet til struktur, profesjonell rolle, relasjoner og samarbeid i tjenestene (Ineland et al., 2018).
I tillegg spiller personalets holdninger en viktig rolle. Slike holdninger kan bidra til å opprettholde sosiale normer som begrenser mulighetene til personer med utviklingshemming (Pelleboer-Gunnink et al.,
2021). Ambivalens mellom å gi støtte til selvbestemmelse og å beskytte dem mot konsekvensene av den, kan være vanlig blant personalet (Pelleboer-Gunnink et al., 2021).
Witsø og Kittelsaa (2018) viser at relasjonen mellom personale og beboere kan bli en barriere for et aktivt voksenliv dersom personalet ikke reflekterer over hva relasjonen bør innebære. Guddingsmo (2020) peker på at ansatte har en dobbeltrolle, der hjelp og kontroll henger tett sammen. De ansatte kan gi støtte og tillatelser, men de kan også la være. På denne måten påvirker de strukturelle rammene handlingsrommet til beboerne gjennom personalets praksis. Forskning som bruker institusjonelle logikker som analytisk perspektiv har vist hvordan profesjonsutøvere har brukt logikkene til å ramme inn og avgrense tjenestene i barnevernet (Bennwik et al.,
2023), og i tillegg som en mestringsstrategi på personlig nivå i Nav (Høiland & Klemsdal, 2022).
Jaques et al. (2018) fant at det tar tid å utvikle relasjoner som støtter selvstendighet, og pekte på kommunikasjon, støtte og personsentrert omsorg som spesielt viktig. Bigby et al. (2019) så at personalet erfarte at å støtte beboere med utviklingshemming i selvbestemmelse var mer krevende enn å støtte dem med praktiske oppgaver fordi det innebar å sjonglere rettigheter, praktiske hensyn og risiko i prosessen.
Midjo og Aune (2018) viser at ansatte, selv med et individuelt perspektiv, kan oppfatte beboere først og fremst som tjenestemottakere. Dette kan bidra til å videreføre asymmetriske maktforhold og standardiserte behov som er tilpasset det institusjonen tilbyr, heller enn den enkelte beboers ønsker. Slike standardiserte behov kan også begrense muligheten for alternative identiteter utover det å være en person med utviklingshemming i relasjonen mellom personale og beboere (Midjo & Aune, 2018). Denne maktubalansen b
Les opprinnelig artikkelPå bakgrunn av våre funn diskuterer vi hvordan kommunens plikt til å gi muligheter for medvirkning i tjenestene kan møte barrierer i kulturelle begrensninger og standardiserte tjenester.
I denne artikkelen utforsker vi de ansattes rolle i en kommunal overgangsbolig for personer med utviklingshemming. Med overgangsbolig mener vi et bofellesskap hvor personer bor for å øve på praktiske ferdigheter og boevne, veiledet av ansatte. Personalet i en slik bolig har en nøkkelrolle ved at de kan påvirke barrierer og muligheter for selvbestemmelse gjennom tjenestene de gir til beboerne. Målet med overgangsboligen er at beboerne skal flytte ut når de har nødvendige ferdigheter til å klare seg selv i en leilighet og trenger færre tjenester.
Det å få anerkjennelse for sitt iboende menneskeverd, utøve selvbestemmelse og ikke bli diskriminert, er universelle menneskerettigheter (Meld. St.
8 (20222023)). I tråd med Scully (2014) og Shogren (2015) forstår vi selvbestemmelse som evnen til å styre kursen i eget liv og hvordan en skal handle. Våre relasjoner til andre er preget av gjensidig avhengighet og interdependens, og å leve i relasjoner til andre er noe alle mennesker trenger for å ha et godt liv (Reindal, 1999; Scully, 2014; Skarstad, 2018). Behovet for støtte til å ta beslutninger reduserer ikke personens rett til selvbestemmelse, men bekrefter alle menneskers behov for direkte og indirekte støtte fra andre for å leve selvbestemte liv (Scully, 2014; Skarstad, 2018).
FN-konvensjonen om rettigheter for personer med funksjonsnedsettelser, CRPD (FN, 2006), forplikter landene til å sikre like rettigheter for personer med funksjonsnedsettelse. Norge inkorporerte konvensjonen i Menneskerettsloven (1999) 1. januar 2026. Konvensjonens artikkel 19 understreker at personer med nedsatt funksjonsevne har lik rett til å leve selvstendig og være en del av samfunnet. Retten innebærer at personer med nedsatt funksjonsevne får nødvendige støttetjenester for å muliggjøre samfunnsdeltakelse på lik linje med andre.
En funksjonsnedsettelse er en iboende dimensjon av menneskelig sårbarhet og kroppslighet og må ikke begrense et menneskes rett til å ta valg basert på egne verdier og vilje (FN, 2006; Meld. St. 8 (20222023); Scully, 2014). Autonomi kan i denne sammenhengen beskrives som relasjonell, noe som inkluderer individuell støtte fra velferdstjenestene (Mackenzie, 2019; Scully, 2014; Skarstad, 2018;
Vaucher et al., 2020). Personalet kan yte sin støtte i form av relasjonell praksis. For personer med utviklingshemming innebærer relasjonell praksis at de får tilrettelegging og støtte slik at de kan ta valg basert på egne ønsker (Shogren et al., 2018). Som tjenesteytere har personalet et ansvar for å operasjonalisere politiske mål om retten til et selvstendig liv, noe som forutsetter at de gjør seg kjent med de enkelte beboerne og deres preferanser (Askheim, 2020; Björne, 2020; Demic et al., 2026). En barriere mot selvbestemmelse for personer med utviklingshemming er en oppfatning av at de mangler nødvendig kognitiv kapasitet for å fungere som medborgere (Altermark, 2017, s. 1325; Demic et al., 2023;
Shogren et al., 2018).
I Norge bor de fleste voksne personer med utviklingshemming i kommunale bofellesskap. Dette er samlokaliserte leiligheter, med eller uten fellesarealer (Tøssebro & Wendelborg, 2021). Boforholdene skiller seg fra resten av befolkningen. De fleste bor alene, og bare 16 prosent eier egen bolig. Til sammenligning eier 62 prosent av aleneboende i den øvrige befolkningen sin bolig (NOU 2016: 17, 2016, s. 144; Tøssebro & Wendelborg, 2021).
Helse- og omsorgstjenesteloven krever at kommunene involverer mottakerne av tjenestene i utformingen av tjenester (2011). Helsedirektoratets veileder (2021) fremhever at kommunene skal legge til rette for å utøve selvbestemmelse og bidra med beslutningsstøtte, men forskning viser manglende faglig bevissthet om beslutningsstøtte i tjenestene (Demic et al., 2023). Kommunene skal legge til rette for gode livsfaser og overgangen til voksen alder basert på ønsker, interesser, funksjonsnivå, aktivitets- og sosialt behov (Helsedirektoratet, 2021). Likestillings- og diskrimineringsombudets rapport Retten til et selvstendig liv og til å være en del av samfunnet (2022) peker på at det er lite synliggjort hvordan kommunene jobber med medvirkning og at utmåling av tjenester fremstår som standardiserte.
Formålet med denne artikkelen er å bidra med kunnskap om hvordan kontekstuelle faktorer påvirker personalets arbeid og perspektiver. Vi ønsker å synliggjøre de ansattes refleksjoner rundt hvordan de tilrettelegger for at beboerne kan leve et selvstendig liv. Følgende forskningsspørsmål blir utforsket:
Hvilke vurderinger gjør personalet i organiseringen av arbeidet i overgangsboligen, og hvordan påvirker personalets prioriteringer beboernes muligheter for selvbestemmelse?
TEORETISKE PERSPEKTIV
I overgangsboliger for personer med utviklingshemming er kjernen i praksisen at beboerne skal ha god livskvalitet i sine hverdagsliv. Samtidig er rammen for deres liv institusjonell i kraft av måten bostedet er organisert på, og fordi innholdet i tjenestene er politisk bestemt. De unge voksne som bor i overgangsboligen, er omgitt av tjenesteutøvere som skal støtte deres utvikling som unge voksne gjennom tjenesteyting. Hvordan vi forstår vår plass i et sosialt fellesskap, kan ses som en prosess der vi utforsker vår egen rolle. Dette gjelder både rollen som individ og som medlem av ulike grupper, samt hvordan vi identifiserer oss selv og blir identifisert av andre (Jenkins, 2014). Denne identifiseringen er viktig i sosiale samspill, fordi den påvirker hvilke forventninger som stilles til personer, hvordan de blir behandlet, og hvoranne linn midttun, anna chalachanová og inger marie lid Å styre kursen i eget liv. De ansattes rolle for å støtte selvbestemmelse i et bofellesskap for unge voksne med utviklingshemming. dan de forstår seg selv i relasjoner til andre (Lindemann, 2014).
En institusjonell logikk består av organiserende prinsipper, praksiser og kulturelle spilleregler som påvirker individuell og organisatorisk adferd, og skaper en referanseramme for selvforståelse og identitet (Thornton et al., 2012). Strukturene som skapes representerer kulturen til sosiale grupper og brukes av personene som tilhører disse sosiale gruppene til å forstå og konstruere omgivelsene de er en del av (Berger & Luckmann, 2000; Thornton, 2004). Personalets vurderinger og valg påvirkes derfor av deres, bevisste eller ubevisste, oppfatning av den kulturen de er en del av (Bennwik et al., 2023; Oterholm, 2018). I denne sammenhengen påvirker institusjonelle logikker både de ansatte som yter tjenestene og de unge voksne som bor i overgangsboligen.
Vi bruker teorien om institusjonelle logikker og identifisering til å systematisk se etter personalets vurderinger slik de kommer frem i det empiriske materialet, og hvordan disse vurderingene i neste omgang påvirker beboernes muligheter for selvbestemmelse.
TIDLIGERE FORSKNING
Forskning viser at personalet påvirkes av hvordan tjenestene er organisert. Dette kan skape dilemmaer knyttet til struktur, profesjonell rolle, relasjoner og samarbeid i tjenestene (Ineland et al., 2018).
I tillegg spiller personalets holdninger en viktig rolle. Slike holdninger kan bidra til å opprettholde sosiale normer som begrenser mulighetene til personer med utviklingshemming (Pelleboer-Gunnink et al.,
2021). Ambivalens mellom å gi støtte til selvbestemmelse og å beskytte dem mot konsekvensene av den, kan være vanlig blant personalet (Pelleboer-Gunnink et al., 2021).
Witsø og Kittelsaa (2018) viser at relasjonen mellom personale og beboere kan bli en barriere for et aktivt voksenliv dersom personalet ikke reflekterer over hva relasjonen bør innebære. Guddingsmo (2020) peker på at ansatte har en dobbeltrolle, der hjelp og kontroll henger tett sammen. De ansatte kan gi støtte og tillatelser, men de kan også la være. På denne måten påvirker de strukturelle rammene handlingsrommet til beboerne gjennom personalets praksis. Forskning som bruker institusjonelle logikker som analytisk perspektiv har vist hvordan profesjonsutøvere har brukt logikkene til å ramme inn og avgrense tjenestene i barnevernet (Bennwik et al.,
2023), og i tillegg som en mestringsstrategi på personlig nivå i Nav (Høiland & Klemsdal, 2022).
Jaques et al. (2018) fant at det tar tid å utvikle relasjoner som støtter selvstendighet, og pekte på kommunikasjon, støtte og personsentrert omsorg som spesielt viktig. Bigby et al. (2019) så at personalet erfarte at å støtte beboere med utviklingshemming i selvbestemmelse var mer krevende enn å støtte dem med praktiske oppgaver fordi det innebar å sjonglere rettigheter, praktiske hensyn og risiko i prosessen.
Midjo og Aune (2018) viser at ansatte, selv med et individuelt perspektiv, kan oppfatte beboere først og fremst som tjenestemottakere. Dette kan bidra til å videreføre asymmetriske maktforhold og standardiserte behov som er tilpasset det institusjonen tilbyr, heller enn den enkelte beboers ønsker. Slike standardiserte behov kan også begrense muligheten for alternative identiteter utover det å være en person med utviklingshemming i relasjonen mellom personale og beboere (Midjo & Aune, 2018). Denne maktubalansen b
