- Det handler ikke om å gjøre musikeren til danser eller skuespiller, men langsomt å utvide hva det er mulig for en musiker å gjøre på scenen, forklarer Jennifer Torrence.
- Det er ingen grenser mer
Det er dette hun har viet livet til de siste tre åra, å tøye musikerrollen. På julaften avslutter hun sitt kunstneriske utviklingsarbeid ved Norges musikkhøgskole, med en skriftlig refleksjon.
Hva har hun lært om seg sjøl som musiker gjennom prosjektet? Mye. Blant annet at det bor et monster i henne.
- Jeg dras mot de fysiske sidene ved å spille, liker det som gjør meg sliten - verk av Xenakis for eksempel. Alle stykkene jeg har utviklet har et element av utmattelse i seg. Ofte kommer det til et punkt av kaos, hvor det er ting over hele gulvet, hvor jeg hopper rundt, kanskje skriker. Det ligger en veldig kraftfull energi i meg, som det er lett å miste kontroll over, forteller Jennifer, som har jobba med å finne ro på innsiden når det kunstneriske uttrykket er ekspressivt og utagerende.
- Det andre jeg har jobba med er relasjonen til tilskueren. Når det kommer så mye energi fra meg, er det viktig å tillate energien fra publikum å komme tilbake, sier hun og kommenterer at hun nå snakker om sider av utøveryrket det nesten er umulig å sette ord på. Å beskrive tilstedeværelse, relasjonen mellom musiker og publikum, øyeblikket da alt stemmer eller alt raser.
Men så er det noe annet Jennifer har lært, som er lettere å definere:
- Musikk er et åpent felt. Det er ingen grenser mer. Vi kan faktisk gjøre hva vi vil på scenen. Vi kan kanskje ikke synge som en operasanger, men vi kan finne et annet uttrykk, en annen måte å bruke stemmen på som kan fungere. Alt er mulig. Når vi sier at vi føler oss fanga av vårt instrument, nei, nei, nei! Really, insisterer Jennifer mildt og rister på hodet.
Utfordrer musikerrollen: I verket No Say No Way er det nevrosene, ritualene før en opptreden, som er selve forestillingen. Og triangelet - symbolet på forløsningen - blir stående stumt. - Hvis det er et instrument der og jeg ikke bruker det sånn det er ment å skulle brukes, føler jeg at jeg mister min kraft som utøver, sier Jennifer.
Martins Vilcens
- Bodø? Where?!
Det er åtte år siden Jennif
