Åse Prestvik er klinisk sosionom med videreutdanning i rusbehandling. Hun har vært ruskonsulent i Oslo kommune og arbeidet ved ruspoliklinikken på Ullevål sykehus. Siden høsten 2011 har hun vært avdelingsleder ved Lade behandlingssenter.
Illustrasjon: Marius Pålerud
Vi mennesker er helt fra livets start uløselig knyttet til andre, på godt og vondt. Alle lever i en sammenheng, og vi påvirkes gjensidig av hverandre.
«Et rusproblem oppstår, opprettholdes og må løses i relasjoner», sa vår tidligere kollega, psykolog Per Øyvind Fosse.
I vår behandlingstilnærming legger vi vekt på relasjon, tilknytning og følelsesregulering (Powell m. fl. 2015), og tenker at endring må skje gjennom samspill og støtte der pasientene lever hverdagslivet sitt.
«Hainnj e da bror min», svarte søsteren da hun ble spurt om hva som gjorde at hun valgte å kjøre hele 60 mil for å delta i familiesamtale.
«Selvfølgelig e vi der for'n!! Hainnj kan kom te oss me ka som helst - når som helst», uttalte foreldrene til tobarnsfaren på 26 år som var usikker på om de tålte alt kaoset hans.
«Æ va nå i grunnen allerede involvert æ da», repliserte «Randi» med trøndersk understatement da hun ble spurt om hvordan det var for henne å bli involvert i rusbehandlingen til samboer og far til deres fire barn.
Eksemplene overfor viser selvfølgeligheten i det å være knyttet til de nære og kjære. Hva er det da som gjør at vi ofte møter pasienter som om de lever isolert på en øde øy og organiserer behandlingstilbud deretter?
Familieinvolvering som fagutviklingsprosjekt
Klinikkavdelingen ved Lade Behandlingssenter Blå Kors (LBS) i Trondheim tilbyr kjønnsdelt behandling med kombinasjon av poliklinisk oppfølging, samhandling og innleggelser i 8-12 uker. Våre pasienter har et alvorlig alkohol- og/eller medikamentmisbruk som det kan ta lang tid å komme seg ut av. Vi har derfor mange «gullkortkunder» som gjennom flere opphold hos oss øker sjansen for å lykkes med sitt endringsprosjekt. Involvering av familie og nettverk er en viktig del av tilbudet vårt, i tillegg til individualsamtaler, gruppeterapi, miljøterapi og fysisk aktivitet.
Vi har i en årrekke jobbet for å integrere familie- og generasjonsperspektivet i vår faglige plattform. Artikkelen tar utgangspunkt i dette fagutviklingsprosjektet, der vi gjennom organisatoriske og metodiske grep har fått til mer systematikk rundt involveringen av familie og nettverk.
Tilbakemeldinger fra pasienter og pårørende er en sterk drivkraft for oss. Høsten 2013 laget vi filmen «Den usynlige muren» sammen med en av våre familier og filmselskapet Klipp og Lim. Vi anvender filmen internt og eksternt for å synliggjøre for både pasienter, pårørende og fagfolk hvordan involvering av pårørende kan ha avgjørende betydning.
I denne artikkelen gjengir vi sitater fra både pasienten, kona, døtrene og barnebarnet som medvirket i filmen.
En av suksessfaktorene for økt involvering er at vi har innført rutiner for innhenting av samtykke og kontaktetablering med de nærmeste. Vi spør de pårør
