I dette innlegget vil jeg ta opp tråden, med håp om at temaet blir bredt og grundig diskutert i tiden framover.
Det Kulturdepartementet ønsker seg
Det kan hevdes at MN er en viktig part i den pågående industrialiseringen og det næringsrettede skismaet av norsk musikk- og kunstliv. En politikk skapt av den rødgrønne regjeringen, videreført gjennom den rådende kulturpolitikken og det ideologiske zeitgeist. Gjennom MNs nyhetsbrev, som jeg jevnlig mottar, fortelles det om alt det fagre de foretar seg, det være seg bransjetreff, økt strømming for enkelte artister, ulike veikart og søknadsordninger. Det skal gjøre musikken til næring, som igjen gjør, eller i hvert fall skal gjøre, at eksporttallene øker, antall strømminger når uante høyder, turistene strømmer til landet, og artistene fra det og ut i verden. Kort og godt det Kulturdepartementet ønsker seg, jevnfør Kulturmeldingen (St. 8 2018-2019) «Kulturens kraft. Kulturpolitikk for fremtiden», hvor budskapet er basert på at de statlige økonomiske rammene for kulturfeltet i fremtiden blir strammere.
Hvilken musikk jobber Music Norway for?
MN arbeider med internasjonal profilering og «eksporteringstiltak av norsk musikk». Ifølge vedtektene bedyrer de også si