* Les første del av denne serienher.
En stor omstilling
Mandag 4. februar. Joe fyller 24 år. Musikkstudenten vi har fulgt siden første studiedag, setter seg ned på stamkafeen Pust et steinkast unna Norges musikkhøgskole (NMH). Det er lenge siden vi har sett henne nå. Noen forandringer er åpenbare. Kulen på magen for eksempel. 2018 ble ikke helt som planlagt.
- Det går bra, forsikrer hun.
- Det er en omstilling. En stor omstilling. Jeg går jo på høyskolen i selvrealisering, her skal du jobbe med deg sjæl og egoet ditt, sier hun med et skjevt smil, som for å understreke ironien i situasjonen.
* Les andre del av denne serienher. TEMA: SPILLETIMEN
Et nytt liv og et liv som tar slutt
Men det er ikke bare et nytt liv som har bidratt til å forrykke balansen, en rystelse er det også når et liv tar slutt. 2. august 2018 får vi en epost av Joe. Hun skriver at hun håper vi har hatt en fin sommer, at hun dessverre må meddele at faren hennes døde for en uke siden, og at hun håper vi kan utsette sakene vi har planlagt. Hun må få unna skolestart og noen konserter med bandet Sassy 009, før hun kan konsentrere seg om andre ting.
Selvsagt.
Tida går. 2018 blir 2019, og her sitter vi mens snøen er blitt tung utafor vinduet og Joe synes lettere. Langt lettere. Hun forteller om den chilenske faren sin som tilbrakte fem år i fengsel som politisk fange, før han kom som flyktning til Norge. Om at han har levd med kreft siden hun var åtte år. De siste åra i Chile, i et hus under Andesfjellene, omringet av en stor hage med morelltrær. Hun besøkte ham hvert år, om vinteren, omtrent på denne tida. Hun forteller at han fikk en dødsdom for mange år siden, at han levde på overtid. En seig jævel.
- Han hadde en traumatisk fortid, men et sterkt ønske om å leve, inn i det aller siste.
Pappa: Joe (t.h.) sammen med pappa og tvillingsøster Amanda.
Privat
* Les tredje
