Jørens far døde da Jøren var i tenårene. Da var Jøren allerede en dyktig smed, som faren hadde vært det. Og som faren: hver dag klokken halv fem gikk Jøren hjem og lagde middag til seg og moren.
Etter middag fortalte han moren om dagens hendelser, hvem han hadde smidd til, hvem som hadde vært innom, hva han hadde fått vite av gammelt og nytt. Ikke minst det som var gammelt og kjent, likte moren å høre om. Da kunne hun gjerne nikke med hodet og si: 'Ja, akkurat slik var det.' Så drakk han ram og gulaktig sats, knurr, inntil han sovnet på sofaen i stuen. Da hadde mor hans for lengst sagt Go'natt og lagt seg. Hun var oppriktig glad i sønnen, som han i henne.
2
'Aldri en morgen uten dugg. Da har du stått for sent opp,' hadde far til Jøren hatt som fast uttrykk, og så hadde han gjerne lagt til (og kanskje var det en overlevering) at: 'Du har ikke kommet til verden for å ha det moro, men for å gjøre din plikt'. Og Jøren fulgte i farens fotspor. Han var, som faren, en sterk og høyreist mann, med kullsort, halvlangt hår, sorte øyne, og nevene som grovhogd stein med sorte streker alle vegne.
Moren ble syk om vinteren, og allerede i april døde hun. Da hadde Jøren båret henne i armene sine alt mens hun ble mindre og mindre og til slutt ikke hadde krefter til stort mer enn forpinte stønn.
Det er noe jeg vil si deg før jeg dør, sa hun fra divanen på kjøkkenet, der hun for det meste lå når han ikke bar henne, og det er at nå er du jamgod med far din. Jeg undres om du er like vakker.
Nå ja, sa Jøren smed, ikke har jeg kjerring og ikke har jeg unger, men jeg er glad du har sagt det.
Hun ble ført til graven i et uvær av snø, sludd og kuling. Jøren sto i sitt svarte tøy og gråt stille. Så gikk han hjem til smien og slo helvetes flammer ut av jernet, og siden opp bakken til det tomme huset og drakk knurr til han sovnet på divanen.
Alene i huset og uten noen som ventet ham, kom en periode da Jøren ble tungsindig og hadde vansker med å samle seg om arbeidet. Ofte ble han sittende på butikkbenken borte ved fergekaien. De var gjerne noen stykker som satt der når været var lagelig. Snart var det turistsesong, og så ble det mer liv og røre, ettersom hotellet lå like ned til fergekaien og butikken. Der satt han også da Otto kom til Utnes og tok inn på hotellet sammen med sin mamma og pappa.
Butikken solgte alt: tobakk og margarin og makkangler og trebunner med sort overlær. Det luktet t
