Bioingeniøren
09.06.2017
Bioingeniørfaget er i kontinuerlig endring, og vi må selv ta ansvar for å utvikle det. Vi må derfor forske mer på eget fag og ta høyere akademisk utdanning, skriver Anne V. Stavelin og Hilde Herning.
Kronikken er i hovedsak basert på foredraget «Forskning på eget fag» holdt av Anne V. Stavelin på Bioingeniørkongressen i Oslo, juni 2016.
La oss ta det med en gang. Alle kan ikke og skal ikke forske. Ingen kan forske på alt, men noen kan forske på noe. Men hva betyr det egentlig å forske på eget fag? Hva er vårt fag, vår kjernekompetanse, og hva betyr det å forske? Er våre prosjekter forskning eller kvalitetssikring, hva er forskjellen? Er det behov for bioingeniører med forskerkompetanse, og hvem har ansvar for å drive forskning på faget vårt? I denne kronikken ønsker vi å reflektere rundt disse spørsmålene.
Eget fag - hva er det egentlig?
Bioingeniørfaget består av mange ulike fag som for eksempel medisinsk biokjemi, hematologi, immunologi, mikrobiologi, patologi, cellebiologi og molekylærbiologi, for å nevne noe. I tillegg har vi fagområder som kvalitetssikring, metodevalidering, pre- og postanalyse og pasientnær analysering, men også såkalte «myke» fa
Gå til medietLa oss ta det med en gang. Alle kan ikke og skal ikke forske. Ingen kan forske på alt, men noen kan forske på noe. Men hva betyr det egentlig å forske på eget fag? Hva er vårt fag, vår kjernekompetanse, og hva betyr det å forske? Er våre prosjekter forskning eller kvalitetssikring, hva er forskjellen? Er det behov for bioingeniører med forskerkompetanse, og hvem har ansvar for å drive forskning på faget vårt? I denne kronikken ønsker vi å reflektere rundt disse spørsmålene.
Eget fag - hva er det egentlig?
Bioingeniørfaget består av mange ulike fag som for eksempel medisinsk biokjemi, hematologi, immunologi, mikrobiologi, patologi, cellebiologi og molekylærbiologi, for å nevne noe. I tillegg har vi fagområder som kvalitetssikring, metodevalidering, pre- og postanalyse og pasientnær analysering, men også såkalte «myke» fa
