Fagpressenytt

Du ble frisk etter operasjonen, men den fattige pakistaneren som lagde kirurgens instrumenter, be syk fordi kjemikalene han brukte er kreftfremkallende. Barnet ditt lo og hadde det moro da hun klatret i klatrestativet, men de som produserte den er immigrantarbeidere uten rettigheter som sitter innelåst på en fabrikk i Malaysia.

Dette høres ekstremt ut, men såfremt du ikke ble operert på Østlandet etter 2013, da Helse Sør-Øst luket ut useriøse leverandører av operasjonsutstyr, eller du bor i Stavanger, eneste kommune som har oversikt over om leverandørene av lekeplassutstyr respekterer arbeidernes rettigheter, kan ikke den norske stat garantere for at arbeids- og menneskerettigheter er blitt ivaretatt i sine innkjøp.



Bare en av tjue stiller krav Det offentlige handler inn varer og tjenester for over 400 milliarder kroner årlig, omtrent 15 prosent av BNP. I 95 av 100 offentlige innkjøp ble det ikke stilt noen etiske krav til leverandøren, ifølge Framtiden i våre hender, som gjorde en undersøkelse blant de største kommunene i landets fylker i 2012.

- Vi vet at en rekke varer som kjøpes over offentlige budsjetter, er produsert under elendige forhold. Når oppdragsgivere forholder seg passivt til dette, medvirker de til brudd på grunnleggende rettigheter. Det er ikke greit, verken av moralske, økonomiske eller juridiske grunner, sier Magne Paulsrud, ekspert på offentlige innkjøp i Initiativ for etisk handel (IEH).

IEH er en medlemsorganisasjon av både private bedrifter og offentlige aktører som hjelper medlemmene med etisk handel. lO var med å starte IEH i 2000. Etiske krav i offentlig sektor har vært på den politiske dagsorden siden 2007 da Stortinget kom med en handlingsplan. Men flere har vært skeptiske til å få det lovpålagt.

- Det er flere grunner til skepsisen. En gjenganger har vært «tilbudene uteblir