LO-Aktuelt
11.05.2016
- Jeg føler meg ikke trygg her, sier den palestinske firebarnsmoren Nisrin al-Azza. Men hun velger å bli i sitt hjem i en stille kamp for landet.
De er ikke akkurat ønsket her, barna som morgentrøtte går fra Martyrgata og opp de bratte trappetrinnene til stien som fører til skolen. Barna er så lite ønsket at i over ti år har ledsagere fra en kristen organisasjon hver morgen fulgt dem til skolen for å gi en slags beskyttelse mot trakassering fra naboene, høyreekstreme israelske bosettere.
I dag er det Karl-Göran Sundvall som følger med når barna slipper forbi kontrollposten som er plassert ved en nyere femetasjesblokk der det før sto lave, gamle hus. Han var yrkesoffiser, helikopterpilot, i den svenske hæren. Nå er han pensjonist, bestefar og ledsager.
Flaggene med David-stjernen blafrer fra en lysstolpe ved bosettingen. Det er rolig i dag.
Over 100 barn kom på skolen i dag, noterer Sundvall i notatboka si. Senere skal ledsagerne tilbake når barna skal hjem.
Vi skal på besøk litt lenger oppi åsen, til bydelen Tel Rumeida. Vi er usikre på om soldatene vil slippe oss gjennom kontrollposten i Martyrgata. Vi sniker oss bort, oppover den støvete stien innimellom trærne og husene. Noen er tomme. Folk har flyttet. Hvem orker å bo her?
- Vi blir her
- Selvfølgelig blir vi her, sier firebarnsmoren Nisrin al-Azza (44). Det er på tross av alt egentlig. Noen få meter fra hjemmet hennes, på oversiden, bor noen av de mest ekstreme bosetterne på Vestbredden.
- Hvis vi flytter, blir dette et israelsk hjem. Det er det de vil. Hvorfor skulle de ellers plage oss, knuikke akkurat ønsket her, barna som morgentrøtte går fra Martyrgata og opp de bratte trappetrinnene til stien som fører til skolen. Barna er så lite ønsket at i over ti år har ledsagere fra en kristen organisasjon hver morgen fulgt dem til skolen for å gi en slags beskyttelse mot trakassering fra naboene, høyreekstreme israelske bosettere.
I dag er det Karl-Göran Sundvall som følger med når barna slipper forbi kontrollposten som er plassert ved en nyere femetasjesblokk der det før sto lave, gamle hus. Han var yrkesoffiser, helikopterpilot, i den svenske hæren. Nå er han pensjonist, bestefar og ledsager.
Flaggene med David-stjernen blafrer fra en lysstolpe ved bosettingen. Det er rolig i dag.
Over 100 barn kom på skolen i dag, noterer Sundvall i notatboka si. Senere skal ledsagerne tilbake når barna skal hjem.
Vi skal på besøk litt lenger oppi åsen, til bydelen Tel Rumeida. Vi er usikre på om soldatene vil slippe oss gjennom kontrollposten i Martyrgata. Vi sniker oss bort, oppover den støvete stien innimellom trærne og husene. Noen er tomme. Folk har flyttet. Hvem orker å bo her?
- Vi blir her
- Selvfølgelig blir vi her, sier firebarnsmoren Nisrin al-Azza (44). Det er på tross av alt egentlig.
Les opprinnelig artikkelI dag er det Karl-Göran Sundvall som følger med når barna slipper forbi kontrollposten som er plassert ved en nyere femetasjesblokk der det før sto lave, gamle hus. Han var yrkesoffiser, helikopterpilot, i den svenske hæren. Nå er han pensjonist, bestefar og ledsager.
Flaggene med David-stjernen blafrer fra en lysstolpe ved bosettingen. Det er rolig i dag.
Over 100 barn kom på skolen i dag, noterer Sundvall i notatboka si. Senere skal ledsagerne tilbake når barna skal hjem.
Vi skal på besøk litt lenger oppi åsen, til bydelen Tel Rumeida. Vi er usikre på om soldatene vil slippe oss gjennom kontrollposten i Martyrgata. Vi sniker oss bort, oppover den støvete stien innimellom trærne og husene. Noen er tomme. Folk har flyttet. Hvem orker å bo her?
- Vi blir her
- Selvfølgelig blir vi her, sier firebarnsmoren Nisrin al-Azza (44). Det er på tross av alt egentlig. Noen få meter fra hjemmet hennes, på oversiden, bor noen av de mest ekstreme bosetterne på Vestbredden.
- Hvis vi flytter, blir dette et israelsk hjem. Det er det de vil. Hvorfor skulle de ellers plage oss, knuikke akkurat ønsket her, barna som morgentrøtte går fra Martyrgata og opp de bratte trappetrinnene til stien som fører til skolen. Barna er så lite ønsket at i over ti år har ledsagere fra en kristen organisasjon hver morgen fulgt dem til skolen for å gi en slags beskyttelse mot trakassering fra naboene, høyreekstreme israelske bosettere.
I dag er det Karl-Göran Sundvall som følger med når barna slipper forbi kontrollposten som er plassert ved en nyere femetasjesblokk der det før sto lave, gamle hus. Han var yrkesoffiser, helikopterpilot, i den svenske hæren. Nå er han pensjonist, bestefar og ledsager.
Flaggene med David-stjernen blafrer fra en lysstolpe ved bosettingen. Det er rolig i dag.
Over 100 barn kom på skolen i dag, noterer Sundvall i notatboka si. Senere skal ledsagerne tilbake når barna skal hjem.
Vi skal på besøk litt lenger oppi åsen, til bydelen Tel Rumeida. Vi er usikre på om soldatene vil slippe oss gjennom kontrollposten i Martyrgata. Vi sniker oss bort, oppover den støvete stien innimellom trærne og husene. Noen er tomme. Folk har flyttet. Hvem orker å bo her?
- Vi blir her
- Selvfølgelig blir vi her, sier firebarnsmoren Nisrin al-Azza (44). Det er på tross av alt egentlig.
