Kulturskolerådets glimrende ramme- og fagplan har fått ballen til å rulle. Alle ser ut til å være enig i at vi ikke kan fortsette som før. Retningen kan oppsummeres i to ord: Læring og differensiering. Vi ønsker mer læring i kjerne- og fordypningsprogram, og mer differensiering av tilbud og ressurser etter elevenes behov.
Jeg har vært elev, lærer, leder, har barn som spiller og har dermed sett kulturskolen fra alle sider. Skal vi lykkes med ambisjonen i det nye kjernetilbudet, er jeg overbevist om at vi må jobbe parallelt på tre områder.
1. Hjem-skole-samarbeid. En tettere oppfølging av hjemmet
Ikke bare læreren, men foreldre og administrasjon, må jobbe med elevens utvikling (dette har jeg fra finsk kulturskole). Vi som spiller vet at uten en daglig rutine, blir det lite læring. Avdelingsleder, fagkoordinator, inspektør og flere bør ha i instruksen å ha en samtale med alle nye familier og fortelle at vi forventer daglig øving, og at foresatte må legge til rette for øvingen. En 8-åring bør slippe å ta stilling til om han/hun skal øve eller ikke. Det må løftes av elevens skuldre. Forventningsavklaring er en forutsetning for at eleven skal lykkes.
Å starte med gode vaner er viktig, men familiene må coaches og motiveres hele veien videre. Å øve hver dag høres lett ut. Vi som også er foreldre vet at det er sabla vanskelig. Vi må fortelle familiene hva de høyst sannsynligvis vil møte av utfordringer. Legg en ipad og en fiolin ved siden av hverandre, og ingen normale barn vil velge fiolinen. I hvert fall ikke før vi, både lærere og administrasjon, og særlig foreldrene på daglig basis, har hjulpet elevene gjennom stadiene som leder frem mot noe det går an å være stolt av. Vi må analysere de utfordringen
