Panorama Nyheter
03.05.2017
I motsetning til tidligere regjeringer som har snakket om konsentrasjon, har denne faktisk fått gjort noe, skriver Bistandsaktuelts redaktør Gunnar Zachrisen.
Det ble bråk da Rema tidligere i år reduserte vareutvalget sitt og kastet ut en del kjente merkevarer. Mack, Hansa Borg og CB-øl skulle ikke lenger selges i alle dagligvarekjedens butikker.
Den utflyttede nordlendingen Roger Rossvoll protesterte iltert ved å bestille en pall med Mack-øl til egen dør på Nordmøre (til sammen 1600 liter). Remas eiere hadde på sin side en klar plan: Målet var å sitte igjen med færre og mer «effektive» produkter, varer som ga konsernet en bedre fortjenestemargin enn før.
En lignende Rema-tankegang lå bak da utenriksminister Børge Brende tidlig i Solberg-regjeringens levetid lanserte nye tanker om en bedre konsentrasjon av norsk bistand: Færre og bedre «varer» til en lavere pris. Ansatte med bedre kunnskap om vareutvalget. Lokale tilpasninger. Mindre svinn. Bedre resultater.
Lobbyistenes unntak
Mens Rema-Reitan fikk kaskader av støy i media gikk det langt fredeligere for seg for trønderen i Utenriksdepartementet. Stortinget ga sin tilslutning, etter at de vanlige lobbyistene hadde sørget for å si sitt om sine hjertebarn. Unntakene fra den nye konsentrasjonspolitikken kom på plass: Sivilt samfunn, nødhjelp og investeringsfondet Norfund. Disse skulle slippe å forholde seg til de geografiske begrensningene som etter hvert ble utskrevet fra hovedkontoret på Victoria Terrasse.
Brendes nye tanker var allerede godt forankret i regjeringens politiske plattform, Sundvolden-erklæringen, framforhandlet i dialog med støttepartiene KrF og Venstre.
«Regjeringen vil utrede og innføre strengere krav til effektivitet og kontroll med norske bistandsmidler. Som et ledd i dette vil regjeringen gjennomgå eksisterende bistands- og samarbeidsavtaler med sikte på at antall mottakerland reduseres. Tematisk og geografisk konsentrasjon skal bidra til økt effektivitet og større kompetanse i oppfølging og administrasjon som følge av en smalere portefølje.
(Vår utheving. )».
Målene om sterkere konsentrasjon hadde også en forankring i internasjona
Gå til medietDen utflyttede nordlendingen Roger Rossvoll protesterte iltert ved å bestille en pall med Mack-øl til egen dør på Nordmøre (til sammen 1600 liter). Remas eiere hadde på sin side en klar plan: Målet var å sitte igjen med færre og mer «effektive» produkter, varer som ga konsernet en bedre fortjenestemargin enn før.
En lignende Rema-tankegang lå bak da utenriksminister Børge Brende tidlig i Solberg-regjeringens levetid lanserte nye tanker om en bedre konsentrasjon av norsk bistand: Færre og bedre «varer» til en lavere pris. Ansatte med bedre kunnskap om vareutvalget. Lokale tilpasninger. Mindre svinn. Bedre resultater.
Lobbyistenes unntak
Mens Rema-Reitan fikk kaskader av støy i media gikk det langt fredeligere for seg for trønderen i Utenriksdepartementet. Stortinget ga sin tilslutning, etter at de vanlige lobbyistene hadde sørget for å si sitt om sine hjertebarn. Unntakene fra den nye konsentrasjonspolitikken kom på plass: Sivilt samfunn, nødhjelp og investeringsfondet Norfund. Disse skulle slippe å forholde seg til de geografiske begrensningene som etter hvert ble utskrevet fra hovedkontoret på Victoria Terrasse.
Brendes nye tanker var allerede godt forankret i regjeringens politiske plattform, Sundvolden-erklæringen, framforhandlet i dialog med støttepartiene KrF og Venstre.
«Regjeringen vil utrede og innføre strengere krav til effektivitet og kontroll med norske bistandsmidler. Som et ledd i dette vil regjeringen gjennomgå eksisterende bistands- og samarbeidsavtaler med sikte på at antall mottakerland reduseres. Tematisk og geografisk konsentrasjon skal bidra til økt effektivitet og større kompetanse i oppfølging og administrasjon som følge av en smalere portefølje.
(Vår utheving. )».
Målene om sterkere konsentrasjon hadde også en forankring i internasjona
