NNN-arbeideren
01.02.2017
I Malawi jobber rundt en million arbeidere under slaveliknende forhold på tobakksåkrene. Mange er fanget i dyp gjeld til jordeieren. Fagbevegelsen forsøker å hjelpe dem, men arbeidet møter mange hindringer.
Augustino Shawa (50) og Pulekeria Wolozani (32) har seks barn. De sitter utenfor det enkle leirhuset sitt i Kasungu-distriktet i det sentrale Malawi, med sin to år gamle sønn Mabhadso. Sola brenner over den rødbrune jorda på det nyhøsta tobakksfeltet. For sjuende år på rad kommer paret dårlig ut.
- Enda en sesong på tobakksåkrene uten at vi har en eneste dollar i overskudd når vi har betalt gjelden til jordeieren. Det arbeidet vi gjør er ikke noe annet enn slavearbeid, men vi aner ikke hvordan vi skal komme oss ut av det, sier Augustino.
Malawi er et av verdens fattigste land. Tobakk er landets største inntektskilde, den står for over femti prosent av eksportinntektene. De største kjøperne er internasjonale sigarettprodusenter som Philip Morris International og Japan Tobacco International. Drøyt 3,7 millioner av landets 16,5 millioner innbyggere jobber i tobakkssektoren. Augustino er én av cirka en million såkalte tobakksleiebønder på tobakksplantasjene. De jobber under samme vilkår som gamle dagers leilendinger i Norge og omfattes ikke av arbeidslivslovene i landet. Tidligere eide Augustino en liten tobakksåker selv, men den gikk tapt da landbrukskooperativet han var en del av gikk konkurs.
- Jeg hadde ikke noe annet valg enn å søke jobb som leiebonde. Avtalen hørtes bra ut. Jeg håpet at jeg ville kunne forsørge familien min. Skaffe dem mat, ordentlige klær og ha råd til å la barna gå på skolen, sier han.
Leiebondesystemet går ut på at en jordeier leier ut en liten bit av jorden sin til en jordløs bonde. Leiebonden får lån av jordeieren for å kjøpe det han trenger til tobakksodling og livsopphold i sesongen. I henhold til kontrakten, som nesten alltid er muntlig, må leiebonden selge hele avlingen sin til jordeieren til en avtalt kilopris, uavhengig av markedsprisene. Når sesongen er slutt, trekker jordeieren leiebondens gjeld fra prisen for avlingen. Da skylder ofte leiebonden fortsatt penger til jordeieren og får som oftest ikke ett øre i inntekt.
- Vi har havnet i en ond sirkel. Før hver sesong håper vi at vi skal få et lite overskudd av avlingen, men det skjer ikke. Vi har ikke hatt råd til å sende ungene til skolen. Noen ganger må de jobbe på åkrene i stedet, for at vi skal få endene til å møtes, sier Augustino.
Selv om det bare er mannen i familien som har inngått kontrakt med jordeieren, må kona og i mange tilfeller også barna jobbe på åkrene.
- Jeg jobber like mye som Augustino. Et stort problem er at jeg ikke har rett til barselpermisjon. Jeg må ha Mabhadso på ryggen mens jeg jobber, sier Pulekeria.
Selv om de jobber med helseskadelige plantegifter får de ikke sikkerhetsutstyr av jordeieren. Mange, særlig barna, bl
Les opprinnelig artikkel- Enda en sesong på tobakksåkrene uten at vi har en eneste dollar i overskudd når vi har betalt gjelden til jordeieren. Det arbeidet vi gjør er ikke noe annet enn slavearbeid, men vi aner ikke hvordan vi skal komme oss ut av det, sier Augustino.
Malawi er et av verdens fattigste land. Tobakk er landets største inntektskilde, den står for over femti prosent av eksportinntektene. De største kjøperne er internasjonale sigarettprodusenter som Philip Morris International og Japan Tobacco International. Drøyt 3,7 millioner av landets 16,5 millioner innbyggere jobber i tobakkssektoren. Augustino er én av cirka en million såkalte tobakksleiebønder på tobakksplantasjene. De jobber under samme vilkår som gamle dagers leilendinger i Norge og omfattes ikke av arbeidslivslovene i landet. Tidligere eide Augustino en liten tobakksåker selv, men den gikk tapt da landbrukskooperativet han var en del av gikk konkurs.
- Jeg hadde ikke noe annet valg enn å søke jobb som leiebonde. Avtalen hørtes bra ut. Jeg håpet at jeg ville kunne forsørge familien min. Skaffe dem mat, ordentlige klær og ha råd til å la barna gå på skolen, sier han.
Leiebondesystemet går ut på at en jordeier leier ut en liten bit av jorden sin til en jordløs bonde. Leiebonden får lån av jordeieren for å kjøpe det han trenger til tobakksodling og livsopphold i sesongen. I henhold til kontrakten, som nesten alltid er muntlig, må leiebonden selge hele avlingen sin til jordeieren til en avtalt kilopris, uavhengig av markedsprisene. Når sesongen er slutt, trekker jordeieren leiebondens gjeld fra prisen for avlingen. Da skylder ofte leiebonden fortsatt penger til jordeieren og får som oftest ikke ett øre i inntekt.
- Vi har havnet i en ond sirkel. Før hver sesong håper vi at vi skal få et lite overskudd av avlingen, men det skjer ikke. Vi har ikke hatt råd til å sende ungene til skolen. Noen ganger må de jobbe på åkrene i stedet, for at vi skal få endene til å møtes, sier Augustino.
Selv om det bare er mannen i familien som har inngått kontrakt med jordeieren, må kona og i mange tilfeller også barna jobbe på åkrene.
- Jeg jobber like mye som Augustino. Et stort problem er at jeg ikke har rett til barselpermisjon. Jeg må ha Mabhadso på ryggen mens jeg jobber, sier Pulekeria.
Selv om de jobber med helseskadelige plantegifter får de ikke sikkerhetsutstyr av jordeieren. Mange, særlig barna, bl
