Arbeidsmanden
05.01.2017
Fortsatt får 200 menn i Norge asbestkreft årlig. Likevel er kunnskapen om asbest i ferd med å gå i glemmeboka.
Fra 1920 og fram til bruks- og importforbudet kom i 1986, var asbest et mirakelmateriale for isolasjon og brannsikring, med en import-topp rundt 1975. I dag ligger hundretusenvis av tonn asbest igjen i den norske bygningsmassen. Den er ufarlig så lenge den ligger stille - problemene oppstår når støv frigjøres under riving, ombygging, bearbeiding, reparasjon og avfallshåndtering - eller fordi materialet smuldrer opp.
Asbestsykdommene melder seg først 20-50 år etter kontakten, derfor får fortsatt minst 200 menn i Norge asbestkreft årlig, i lungesekk eller lunge. Og slik vil det fortsette, bare med litt lavere tall, hvis kunnskapen om asbest går i glemmeboka. Akkurat som på 70-tallet vil problemene bare bli løst hvis fagforbundene som er berørt legger press på myndighetene Da asbestforbudet kom, fikk kommuner, statsetater og andre bygningseiere beskjed om å kartlegge hvor det asbestholdige materialet i byggene lå og om den kunne avgi støv, og de måtte gjenta kartleggingen med jevne mellomrom. Hvis den måtte fjernes, ville det støve. Derfor måtte det bare gjøres unntaksvis og under streng kontroll. I dag er alt dette glemt. Bygningseierne har ikke oversikt. Unge bygningsarbeidere vet knapt hva asbest er, langt mindre hvor de kan støte på den. Midlertidig ansatte utlendinger, som det er blitt mange av, er ikke bedre stilt. Ingen tar hensyn til at asbestarbeid bare bør gjøres av fast ansatte som kan følges opp og som tør si fra. Unge arbeidere bør heller ikke ha slikt arbeid. Støvet blir liggende lenger i lungene, og det kan øke sykdomsrisikoen.
«Er du i tvil om det finnes asbest i bygget, be om at det blir tatt prøver», sier Arbeidstilsynet. «Ingen kan uten analyser si om det er asbest i støvet. » Men hvem vet nok til å få mistanke? Hvem tør be om at det blir tatt prøver? Og hvis byggherre eller arbeidsgiver bestiller kartlegging, hvem garanterer at rapportene og analysene er til å stole på?
Vi er ikke alene om problemene. I 2010 undertegnet Norge «Parma-erklæringen» fra Verdens helseorganisasjon (WHO) og Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) om nasjonale planer for forebygging av asbestsykdommer fra «asbestos in place», asbest i bygn
Les opprinnelig artikkelAsbestsykdommene melder seg først 20-50 år etter kontakten, derfor får fortsatt minst 200 menn i Norge asbestkreft årlig, i lungesekk eller lunge. Og slik vil det fortsette, bare med litt lavere tall, hvis kunnskapen om asbest går i glemmeboka. Akkurat som på 70-tallet vil problemene bare bli løst hvis fagforbundene som er berørt legger press på myndighetene Da asbestforbudet kom, fikk kommuner, statsetater og andre bygningseiere beskjed om å kartlegge hvor det asbestholdige materialet i byggene lå og om den kunne avgi støv, og de måtte gjenta kartleggingen med jevne mellomrom. Hvis den måtte fjernes, ville det støve. Derfor måtte det bare gjøres unntaksvis og under streng kontroll. I dag er alt dette glemt. Bygningseierne har ikke oversikt. Unge bygningsarbeidere vet knapt hva asbest er, langt mindre hvor de kan støte på den. Midlertidig ansatte utlendinger, som det er blitt mange av, er ikke bedre stilt. Ingen tar hensyn til at asbestarbeid bare bør gjøres av fast ansatte som kan følges opp og som tør si fra. Unge arbeidere bør heller ikke ha slikt arbeid. Støvet blir liggende lenger i lungene, og det kan øke sykdomsrisikoen.
«Er du i tvil om det finnes asbest i bygget, be om at det blir tatt prøver», sier Arbeidstilsynet. «Ingen kan uten analyser si om det er asbest i støvet. » Men hvem vet nok til å få mistanke? Hvem tør be om at det blir tatt prøver? Og hvis byggherre eller arbeidsgiver bestiller kartlegging, hvem garanterer at rapportene og analysene er til å stole på?
Vi er ikke alene om problemene. I 2010 undertegnet Norge «Parma-erklæringen» fra Verdens helseorganisasjon (WHO) og Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) om nasjonale planer for forebygging av asbestsykdommer fra «asbestos in place», asbest i bygn
