Bioingeniøren
22.08.2025
I et forsøk på å forstå hvorfor trening har en gunstig efekt på hjernen, har forskningen ledet oss hele veien fra nevroner i cellekultur, til en klinisk legemiddelstudie for Alzheimer-pasienter. Bioingeniører hatt sentrale roller hele veien.
Da Cardiac Exercise Research Group (CERG) startet å eksperimentere med om trent blod (ExPlas) kunne ha et behandlingspotensial i 2015, var det i en tid hvor nye funn utfordret etablerte forestillinger om hjernens isolasjon fra resten av kroppen.
I studier fra universitetene Stanford og Harvard i USA viste forskere at blod fra unge mus kunne virke foryngende på hjernen til eldre mus. Dette utfordret den gjeldende forståelsen om at kun et fåtall stoffer kunne passere fra blodet til hjernen. Tidligere var det antatt at sirkulerende faktorer hadde begrenset betydning for hjernens funksjon, og at blod-hjerne-barrieren i stor grad begrenset påvirkning fra systemiske signaler.
Plutselig ble det tydelig at signalstoffer, proteiner og andre molekyler i blodet faktisk kan spille en direkte rolle i hvordan hjernen eldes.
Ved Stanford hadde Saul Villeda og hans kolleger (1) koblet sammen unge og eldre mus - rett og slett sydd dem sammen - slik at kapillærene vokste sammen og de fikk felles blodsirkulasjon, såkalt parabiose.
Dette ga opphav til flere studier som viste at aldrende hjerner fikk økt nydannelse av nerveceller i hjernen, såkalt nevrogenese, når de fikk blod fra yngre mus. Særlig så forskerne dette i hippocampus - et område som er viktig for hukommelse og læring.
De observerte også forbedret synaptisk plastisitet, hjernens evne til å styrke eller svekke forbindelser mellom nerveceller basert på aktivitet. Samlet førte dette til bedret kognitiv funksjon hos de eldre dyrene som hadde mottatt ungt blod.
Disse funnene la grunnlaget for de første kliniske forsøkene på mennesker
Gå til medietI studier fra universitetene Stanford og Harvard i USA viste forskere at blod fra unge mus kunne virke foryngende på hjernen til eldre mus. Dette utfordret den gjeldende forståelsen om at kun et fåtall stoffer kunne passere fra blodet til hjernen. Tidligere var det antatt at sirkulerende faktorer hadde begrenset betydning for hjernens funksjon, og at blod-hjerne-barrieren i stor grad begrenset påvirkning fra systemiske signaler.
Plutselig ble det tydelig at signalstoffer, proteiner og andre molekyler i blodet faktisk kan spille en direkte rolle i hvordan hjernen eldes.
Ved Stanford hadde Saul Villeda og hans kolleger (1) koblet sammen unge og eldre mus - rett og slett sydd dem sammen - slik at kapillærene vokste sammen og de fikk felles blodsirkulasjon, såkalt parabiose.
Dette ga opphav til flere studier som viste at aldrende hjerner fikk økt nydannelse av nerveceller i hjernen, såkalt nevrogenese, når de fikk blod fra yngre mus. Særlig så forskerne dette i hippocampus - et område som er viktig for hukommelse og læring.
De observerte også forbedret synaptisk plastisitet, hjernens evne til å styrke eller svekke forbindelser mellom nerveceller basert på aktivitet. Samlet førte dette til bedret kognitiv funksjon hos de eldre dyrene som hadde mottatt ungt blod.
Disse funnene la grunnlaget for de første kliniske forsøkene på mennesker
