Fagpressenytt

... Artikkelen tar i bruk begrepene kompenserende og endrende hjelpetiltak som analytiske begreper for å diskutere diskursive spenninger i materialet. Ved hjelp av disse begrepene viser artikkelen at kompenserende og endrende hjelpetiltak ikke må ses på som to atskilte dikotomier, men som komplementære begreper for å møte familiers behov for både avlastning og endring. Besøkshjem og støttekontakt er to hjelpetiltak som har vært benyttet over flere tiår i det norske barnevernet. Til tross for tiltakenes lange fartstid, finnes det lite forskning om dem. I denne artikkelen utforsker vi hvordan de to tiltakene forstås, og hvilken betydning de kan ha. Vi forsøker å se hvilke dominerende forståelser som er knyttet til tiltakene, og vi har som mål å utforske tatt-for-gitt kunnskap innen tiltaksarbeidet i barnevernet. Artikkelen bygger på et større forskningsprosjekt om hjelpetiltak i barnevernet (Herland et al., 2023).
I barnevernets tiltakskategorisering skilles det mellom tiltak for å styrke utviklingen til barnet og tiltak for å styrke foreldreferdigheter (Drange et al., 2021). Støttekontakt og besøkshjem er kategorisert som tiltak for å styrke utviklingen til barnet. Slike tiltak har tapt terreng til fordel for tiltak som er ment å styrke foreldreferdigheter (Christensen et al., 2015). Begrepene kompenserende og endrende tiltak ble drøftet i lovendringen fra 2014 (Prop. 106 L (2012-2013), som markerer et klart skille mellom disse tiltakstypene. Kompenserende tiltak ble omtalt som tiltak som «kompenserer og avhjelper familiens eller barnets omsorgssituasjon», eksempelvis besøkshjem, støttekontakt og økonomisk støtte (Prop. 106 L (2012- 2013) s. 148). Endrende tiltak ble omtalt som tiltak som skulle skape mer varig endring av omsorgssituasjonen, blant annet ved å øke foreldreferdigheter, utvikle samspill og aktivere nettverk rundt barnet (Backe-Hansen et al., 2017; Farstad et al., 2023; Fauske et al., 2017; Peters, 2017). Skillet mellom endrende og kompenserende tiltak er ikke entydig og bygger heller ikke på forskning (Christensen et al., 2015). Det pågår en diskusjon om hvorvidt barnevernets tiltakskjede svarer på barnas behov og utfordringer i dagens samfunn, blant annet med bekymring for at bruken av tiltak bygger på et normativt syn om at plassering skal være siste utvei (NOU 2023:24). Vi mener det er nødvendig å utfordre det som kan se ut som normative forståelser knyttet til hvilke tiltak som kan føre til ønsket endring eller måloppnåelse. I artikkelen vil vi drøfte følgende problemstilling: Hvordan kan vi forstå målet med og betydningen av tiltakene besøkshjem og støttekontakt, og hvilke muligheter kan tiltakene ha for familier i barnevernet?

Utviklingen av besøkshjem og støttekontakt som barnevernstiltak
Besøkshjem og støttekontakt har eksistert i det norske barnevernet siden 1970-1980-tallet, og flere stortingsmeldinger har omtalt besøkshjem og støttekontakt som viktige barnevernstiltak (St.meld. 40 (2001-2002); St.meld. 96 (1981-82)). På 1980-tallet la barnevernet vekt på kompenserende tiltak i hjemmet fremfor å plassere barna ut av hjemmet (Marthinsen et al., 2013), og slike tiltak ble lovfestet i barnevernsloven av 1992 (Soldal, 2005). Et sentralt utviklingstrekk ved barnevernet etter 1990-tallets lovendringer har vært veksten av tiltak i familier. De fleste av disse tiltakene har hatt som mål å øke barnets sosiale integrering, gjennom kontakt med voksenpersoner utenfor familien, som for eksempel støttekontakter eller besøkshjem (Clifford & Øyen, 2013). Fra midten av 2000-tallet er det en markant tilbakegang i tiltak som støttekontakt (Clifford & Øyen, 2013). Besøkshjem har økt, men ikke i samme takt som den generelle veksten i barnevernets tiltak siden 2002. Andre utviklingstrekk i barnevernets bruk av tiltak, som Clifford og Øyen (2013, s. 93) trekker frem, er at mange barn mottar flere tiltak fra barnevernet samtidig, og at barnevernets «velferdsinnsats» eller generelt forebyggende innsats er avtakende. Tiltak som besøkshjem og støttekontakt ble betraktet som «gammeldagse» fordi de ikke hadde målbar effekt. Parallelt med nedbyggingen av støttekontakt og besøkshjem som barnevernstiltak, har tiltakene råd og veiledning økt, og flere konkre-te familieveiledningsprogrammer har fått innpass, for eksempel Multisystemisk terapi for ungdom med alvorlige atferdsproblemer (MST) og Parent Management training Oregon (PMTO). MST og PMTO er foreldreveiledningsprogrammer som er evidensbaserte, det vil si at forskning kan dokumentere effekt av tiltakene (Martinsen, 2012). Innføringen av de evidensbaserte tiltakene hentet fra USA og implementeringen av metodene i en norsk barnevernskontekst kan ses i sammenheng med forvaltningsreformen som trådte i kraft i 2004, og som innebar at staten overtok fylkeskommunale oppgaver og ansvaret for barnevernsfeltet (Misund, 2022). Bakgrunnen for forvaltningsreformen var ønske om bedre faglig og økonomisk styring av sektoren og å sikre et mer likeverdig og kvalitativt godt tilbud til barn og unge uavhengig av barnets bosted. De evidensbaserte metodene skulle dermed sikre bedre faglig og økonomisk styring, kvalitetssikring og likebehandling (St.meld. 40 (2001-2002); NOU 2009:8). Reformens målsettinger og valg av virkemiddel må ses i sammenheng med tre forhold: For det første var det store variasjoner i barneverntilbudet mellom kommuner og fylkeskommuner, både i fordelingen av ressurser, måter å organisere på og tilgangen på kompetanse og tiltak. For det andre fungerte samarbeidet mellom forvaltningsnivåene, og mellom barnevernet og andre spesialisttjenester, mange steder dårlig. For det tredje oppsto det i løpet av 1990-tallet en debatt om kvalitet i sektoren, og utviklingen gikk mot økende fokus på forebygging og økt bruk av tiltak og metoder med dokumentert effekt (Misund, 2022). Hensikten med de evidensbaserte foreldreveiledningsprogrammene var å hjelpe barna uten å ta dem ut av sitt nærmiljø, og dermed redusere institusjonsplasseringer (Rundskriv Q 19/2003). I barnevernsreformen av 2022 og i barnevernsloven av 2023 synes vektleggingen av evidensbaserte metoder å være noe nedtonet ved at ansvaret for tiltak i større grad er overlatt til kommunene.

HISTORISK TILBAKEBLIKK OG TIDLIGERE FORSKNING OM BESØKSHJEM OG STØTTEKONTAKT
Det er lite forskning på støttekontakt og besøkshjem som barnevernstiltak. Disse tiltakene brukes primært i barnevernet i de nordiske landene, derfor har vi valgt å presentere det vi har funnet av nordisk forskning. Det som går igjen i de nordiske studiene er at foreldre opplever økt mestring ved at barna får positive opplevelser og de selv får avlastning, at støttekontaktene og de voksne i besøkshjemmene fremstår som gode rollemodeller og at barna hadde gode opplevelser (Andersson, 1992; Larsen, 2008; Soldal 1997). Tiltakene var også enkle å iverksette for barnevernsarbeiderne, men ble lite problematisert (Andersson, 1992; Soldal, 1997).
Christiansen et al. (2015) utførte det første store norske forskningsprosjektet om barnevernets hjelpetiltak. I prosjektrapporten er støttekontakt så vidt nevnt som hjelpetiltak, mens besøkshjem er mer omtalt, begrunnet med at besøkshjem var et mer hyppig brukt tiltak. En gjennomgang av tiltaksplanene til barna som hadde besøkshjem, viste at besøkshjem ofte var lite, eller ikke omtalt i det hele tatt. I så mange som en tredjedel av sakene, var det ingen målsetting som pekte på besøkshjem som tiltak. Dersom det var mål om besøkshjem, var målene vage og handlet om positive opplevelser, avlastning, støtte, stimulering, stabile voksne og utvidet nettverk. De barnevernsarbeiderne som ble intervjuet pekte på mulige begrensninger ved tiltaket, blant annet bekymring for at tiltaket ikke førte til endringer i barnets omsorgssituasjon. Barnevernsarbeiderne mente besøkshjem fungerte dårligere og ble mer ustabilt for barna hvis det ikke var gjort klare avtaler mellom de voksne, og at foreldrenes innstilling til tiltaket hadde stor betydning for om besøkshjem ble vellykket (Christiansen et al., 2015).
De svenske forskerne Brånnström et al. (2015) gjennomførte en studie av hvordan det hadde gått med barn som hadde mottatt besøkshjem (kontaktfamilie) og støttekontakt (kontaktperson) som barnevernstiltak basert på nasjonale registerdata. De konkluderte med at, til tross for at studien ikke viste at tiltakene hadde positiv effekt på kort sikt, kunne de likevel gi positivt utbytte på lengre sikt. I en finsk studie av Moilanen et al. (2016) om bruken av støttekontakt i barneverntjenesten, fant forskerne at selv om støttekontakt hadde vært mye brukt de siste 40 årene i Finland, var kvaliteten på tiltaket fortsatt lite utforsket. Forfatterne fremhevet at ordningen ofte var basert på frivillighet og at det var mangelfull veiledning av støttekontaktene. De konkluderte med at barna hadde liten medvirkning, og forskerne anbefalte at foreldrene i større grad burde involveres i bruken av tiltaket.
Fauske et al. (2017) retter et særlig fokus mot tiltakene besøkshjem og støttekontakt i en artikkel der de etterlyser økt kunnskap om kompleksiteten i den problematikken familier som mottar disse tiltakene lever under. De etterspør tydeligere faglige begrunnelser for å iverksette tiltakene, og informasjon om hvordan de fungerer i de kontekstene de iverksettes i (Fauske et al., 2017, s. 45). Kojan og Storhaug (2021) trekker i en studie om hjelpetiltak i barnevernet frem at besøkshjem var et tiltak som gjorde det mulig for barn å delta i fritidsaktiviteter, noe som var viktig for barna. Både barn og foreldre opplevde tiltak som var kategorisert som «kompenserende tiltak rettet