Utdanning
12.01.2024
Barna i Tongjordet barnehage lar dataspill og fysisk lek gli over i hverandre. - I debatten om skjermtid får man ofte et inntrykk av at tiden med skjerm er passiv og stillestående. Jeg har sett litt det motsatte, sier forsker.
- Vemund, skal vi leke bakken er lava på Roblox? Isaac på fem år holder en akematte i hånden.
Vemund svarer med å løpe bort til klatrestativet. Isaac følger etter.
- It's fi e! roper Vemund fra høyden, men lavaen er ikke varmere enn at de etter tur sklir ned i snøen igjen.
Isaac krabber bortover mens han spiser en knyttneve av det kalde, fristende dekket.
Utenfor Tongjordet barnehage på Gjøvik leker barna i vinterens dryss. Men utgangspunktet for Isaac og Vemunds lek er hentet fra en helt annen verden. Den digitale.
- Det gir ikke alltid mening å skille mellom analog og digital lek, sier Kenneth Pettersen.
Han er doktorgradsstipendiat ved Institutt for pedagogikk ved Universitetet i Oslo og har forsket på en gruppe barn for å fin e ut hvordan de forholder seg til digitale medier.
- Til å begynne med var jeg veldig opptatt av når de brukte digital teknologi og ikke. Når er de på iPad? Hva ser de på YouTube og på TV? Etter hvert skjønte jeg at det ble vanskelig å skille det fra leken de holdt på med andre steder.
Pettersen observerte nemlig at skjermlogikken stadig ble aktualisert i andre rom. Barna lekte Minecraft med klosser i barnehagen og spilte Super Mario i skogen.
Sivområdet
Pettersen bruker en natursammenligning for å forklare dette «postdigitale» rommet.
- Hvis du tenker at en elv er heldigital lek og skogen er analog lek, så oppstår det et område mellom disse to: et sivområde. Det er ikke en blanding av skog og elv, men et eget sted som oppstår, forklarer han.
For eksempel observerte han at barna spilte Minecraft, helt uten skjerm. De brukte funksjoner fra spillet og snakket om «å joine» hverandre, og å spille «i creative». Temaene og karakterene ble med inn i leken med klosser i barnehag
Gå til medietVemund svarer med å løpe bort til klatrestativet. Isaac følger etter.
- It's fi e! roper Vemund fra høyden, men lavaen er ikke varmere enn at de etter tur sklir ned i snøen igjen.
Isaac krabber bortover mens han spiser en knyttneve av det kalde, fristende dekket.
Utenfor Tongjordet barnehage på Gjøvik leker barna i vinterens dryss. Men utgangspunktet for Isaac og Vemunds lek er hentet fra en helt annen verden. Den digitale.
- Det gir ikke alltid mening å skille mellom analog og digital lek, sier Kenneth Pettersen.
Han er doktorgradsstipendiat ved Institutt for pedagogikk ved Universitetet i Oslo og har forsket på en gruppe barn for å fin e ut hvordan de forholder seg til digitale medier.
- Til å begynne med var jeg veldig opptatt av når de brukte digital teknologi og ikke. Når er de på iPad? Hva ser de på YouTube og på TV? Etter hvert skjønte jeg at det ble vanskelig å skille det fra leken de holdt på med andre steder.
Pettersen observerte nemlig at skjermlogikken stadig ble aktualisert i andre rom. Barna lekte Minecraft med klosser i barnehagen og spilte Super Mario i skogen.
Sivområdet
Pettersen bruker en natursammenligning for å forklare dette «postdigitale» rommet.
- Hvis du tenker at en elv er heldigital lek og skogen er analog lek, så oppstår det et område mellom disse to: et sivområde. Det er ikke en blanding av skog og elv, men et eget sted som oppstår, forklarer han.
For eksempel observerte han at barna spilte Minecraft, helt uten skjerm. De brukte funksjoner fra spillet og snakket om «å joine» hverandre, og å spille «i creative». Temaene og karakterene ble med inn i leken med klosser i barnehag
