Handikapnytt
08.12.2016
Urettferdighet trigger kampviljen i Marianne Knudsen. 17-åringen med det store politiske talentet vil gjøre Handikapforbundet mer crazy.
Marianne Knudsen møter oss på Trondheim Torg, et stort kjøpesenter midt i hjertet av byen. Det er hit hun ofte drar når hun skal treffe venner, slik mange andre ungdommer i Trondheim også gjør.
Likevel, det er på Handikapforbundets regionkontor ute på Tiller hun tilbringer det meste av fritiden sin. Er hun ikke der, er hun på AUF-kontoret i sentrum. Politikk er viktig for henne. 17-åringen blir av mange omtalt som Handikapforbundets fremtidshåp, et stort politisk talent.
Øynene gnistrer, og hun hopper nesten ut av den elektriske rullestolen når hun forteller oss hvorfor hun ble med i Norges Handikapforbund sin ungdomsorganisasjon for litt over et år siden.
- Jeg har møtt mange handikappede som er blitt så vant med å leve et liv hvor de møter urettferdighet at de tenker: det er sånn det skal være. Jeg har lyst til å være til inspirasjon. Jeg vil på en måte stå opp for, og stå sammen med, ungdom og si ifra når ting ikke er greit. Vi skal ikke akseptere at folk behandler oss urettferdig bare på grunn av kroppene våre, sier hun.
Oppvåkningen på holdeplassen
Selv vokste Marianne opp i en familie der det som for mange er uvanlig, var vanlig. Både hun og tvillingbroren har cerebral parese. Han er litt hardere rammet enn henne. Likevel hadde foreldrene en tanke om hverdagen og fremtiden deres.
- Foreldrene mine sydde ikke puter under armene mine. De ønsket å oppdra meg som alle andre. Det førte til at jeg ble veldig sta som barn, på den måten at jeg skulle gjøre det samme som alle andre gjorde. Hvis noen andre gikk opp trapper, så skulle jeg krype opp trappene.
Først da Marianne var tidlig i tenårene, gikk det opp for henne at det kanskje ikke var like selvfølgelig for alle at hun skulle være med, som det var for foreldrene og barndomsvennene hennes.
Marianne husker godt episoden som vekket engasjementet for likestilling i henne. Det var på en bussholdeplass i Trondheim for tre-fire år siden. En buss stoppet og en person med nedsatt funksjonsevne strevde med å komme seg på. To ungdommer så på og gjorde narr:
- Jeg så to gutter som var ganske gamle, etterligne noen som hadde spasmer på en veldig negativ måte. Det var nesten som hån. Da begynte jeg å stille spørsmål. Bare fordi man har en funksjonshemning, så skulle man bli sett på med andre øyne, forteller Marianne.
Makt i sin munn
Etter denne opplevelsen begynte ungjenta å legge merke til ting i samfunnet som hun syntes var urettferdig. Hun så hvordan urettferdigheten gikk utover menneskers liv. Det førte til at hun ble meldte seg inn i Norges Handikapforbunds Ungdom, NHFU, en organisasjon som er i sterk vekst og medvind etter flere år i tilbakegang. I løpet av de siste par årene har NHFU blitt en arena for unge, engasjerte funksjonshemmede og løftet fram
Gå til medietLikevel, det er på Handikapforbundets regionkontor ute på Tiller hun tilbringer det meste av fritiden sin. Er hun ikke der, er hun på AUF-kontoret i sentrum. Politikk er viktig for henne. 17-åringen blir av mange omtalt som Handikapforbundets fremtidshåp, et stort politisk talent.
Øynene gnistrer, og hun hopper nesten ut av den elektriske rullestolen når hun forteller oss hvorfor hun ble med i Norges Handikapforbund sin ungdomsorganisasjon for litt over et år siden.
- Jeg har møtt mange handikappede som er blitt så vant med å leve et liv hvor de møter urettferdighet at de tenker: det er sånn det skal være. Jeg har lyst til å være til inspirasjon. Jeg vil på en måte stå opp for, og stå sammen med, ungdom og si ifra når ting ikke er greit. Vi skal ikke akseptere at folk behandler oss urettferdig bare på grunn av kroppene våre, sier hun.
Oppvåkningen på holdeplassen
Selv vokste Marianne opp i en familie der det som for mange er uvanlig, var vanlig. Både hun og tvillingbroren har cerebral parese. Han er litt hardere rammet enn henne. Likevel hadde foreldrene en tanke om hverdagen og fremtiden deres.
- Foreldrene mine sydde ikke puter under armene mine. De ønsket å oppdra meg som alle andre. Det førte til at jeg ble veldig sta som barn, på den måten at jeg skulle gjøre det samme som alle andre gjorde. Hvis noen andre gikk opp trapper, så skulle jeg krype opp trappene.
Først da Marianne var tidlig i tenårene, gikk det opp for henne at det kanskje ikke var like selvfølgelig for alle at hun skulle være med, som det var for foreldrene og barndomsvennene hennes.
Marianne husker godt episoden som vekket engasjementet for likestilling i henne. Det var på en bussholdeplass i Trondheim for tre-fire år siden. En buss stoppet og en person med nedsatt funksjonsevne strevde med å komme seg på. To ungdommer så på og gjorde narr:
- Jeg så to gutter som var ganske gamle, etterligne noen som hadde spasmer på en veldig negativ måte. Det var nesten som hån. Da begynte jeg å stille spørsmål. Bare fordi man har en funksjonshemning, så skulle man bli sett på med andre øyne, forteller Marianne.
Makt i sin munn
Etter denne opplevelsen begynte ungjenta å legge merke til ting i samfunnet som hun syntes var urettferdig. Hun så hvordan urettferdigheten gikk utover menneskers liv. Det førte til at hun ble meldte seg inn i Norges Handikapforbunds Ungdom, NHFU, en organisasjon som er i sterk vekst og medvind etter flere år i tilbakegang. I løpet av de siste par årene har NHFU blitt en arena for unge, engasjerte funksjonshemmede og løftet fram
