Skal man kunne utnytte de øde grender til fulle, med færrest mulig avbrekk og begrensninger, kan det da være lurt å gjøre seg uavhengig av siviliserte havner. Med solid ankerfeste i beskyttede viker, eller med lange fortøyninger strukket inn til land, kan man stå han av i både kuling og storm. Dog krever det at man er godt forberedt, at man gjør noen veloverveide vurderinger, og gjerne har både en plan B og C i skjorteermet. Men når været endelig stilner og båten fremdeles flyter, vil man sitte igjen med følelsen av mestring og spenning, forhåpentligvis uten å ha stukket strikken i det lengste laget.
Storm i vente
Det er oktober måned og mildt i været, og ««Sny--spurven»» glir vestover Finnmarkskysten i godt driv. Til styrbord ruver Sørøya, Norges fjerde største øy, og til babord lokker Seiland, som også kan krone seg høyt oppe på den samme lista. Det som gjør sistnevnte øy så forlokkende for meg, er at den er så vill og uframkommelig at man kan oppholde seg der i dager og uker uten å se et eneste menneske. Foruten om en håndfull fastboende i nord og sør, er øya nemlig ubebodd, og dessuten vernet som nasjonalpark.
Vi skifter kurs og begynner å krysse innover Flaskefjorden. Etter hvert blir det nærmest vindstille mellom de kvasse fjellsidene, som pyntes av knivskarpe tinder og en lang, bratt V-dal. Men selv om det er rolig nå, så vet vi med sikkerhet at det bare er midlertidig. Vi har nemlig fått melding om en sørlig storm som skal feie over Finnmark de to-tre neste dagene. Forhåpningsfull ser vi oss derfor omkring etter en naturhavn, hvor ankeret kan falle trygt til bunns.
Men med litt øvelse er det fint mulig å både se og «føle» seg fram til gode, umerkede ankringsplasser.
Å finne ankringsplass
De utallige registrerte ankringsplassene og bunntypene rundt om i landet, er unektelig til god hjelp når man ikke er kjent i et område. Men mange plasser er både ankersymboler og bunn-bokstaver i kartet fåtallig, fjordene er brådype og dybdekurvene i detalj-kart kan stedvis vise direkte feil. Men med litt
