Mange sykepleiere møter pasienter som de har et personlig forhold til. Hovedregelen i slike situasjoner er at sykepleieren overlater pasienten til en kollega. I noen situasjoner og av ulike grunner kan det likevel være nødvendig å behandle pasienten uavhengig av det personlige forholdet.
For sykepleiere som arbeider i distriktene eller i mindre miljøer, kan det være vanskelig å unngå å ha flere roller overfor samme person (1, 2).
Når det ikke er mulig å overlate pasienten til andre, blir sykepleieren satt i et etisk dilemma hvor han eller hun må ivareta det personlige forholdet samtidig som vedkommende må følge lover og profesjonsetiske retningslinjer i sykepleier-pasient-forholdet.
Når strider behandlingen mot forsvarlighetskravet?
Hovedregelen er altså å henvise pasienter til annet helsepersonell når man har et personlig forhold til vedkommende. Bakgrunnen for denne normen er antakelsen om at nære personlige forhold utfordrer den profesjonelle objektiviteten som er nødvendig for å gjøre gode faglige vurderinger.
De personlige følelsene kan gjøre at sykepleieren heller handler ut fra sitt eget behov for å hjelpe enn ut fra faglige vurderinger. Det personlige forholdet kan gjøre sykepleieren sårbar for å gi etter for pasientens ønsker om behandling, uten at behandlingstiltakene er faglig begrunnet. Både pasientstyrt behandling og behandling ut fra sykepleierens hjelpebehov er rollesammenblanding som er i strid med forsvarlighetskravet (3, 4).
De personlige følelsene kan gjøre at sykepleieren heller handler ut fra sitt eget behov for å hjelpe e
