Ni sykepleiere forteller her historier fra praksis de aldri kommer til å glemme.
Hilal Shide Gure: - Jeg fikk kjeft av legen i teamet
Hvem: Hilal Shide Gure
Praksis: Akershus, 2019
Jobber nå: Bemanningssenteret, Akershus universitetssykehus (Ahus)
Det var mitt første møte med hjertestans. På medisinsk sengepost fikk jeg se hvordan stansteamet jobbet sammen med sykepleierne på posten. Selv om de aldri hadde jobbet sammen, var de en symbiose.
Men det jeg husker mest, er at jeg fikk kjeft av legen i teamet. Hun fant ikke rett utstyr i stanstrallen. Hun trodde jeg jobbet der, og ba meg hente det hun trengte.
«Jeg er bare student, det er bare andre uken min, jeg skjønner ingenting», sa jeg.
Folk takler stress forskjellig. Jeg syns hun taklet det dårlig. Det var rart at hun kjeftet på folk.
Teamet holdt på i laaaang tid, det føltes som en evighet. Kanskje i halvannen time. De fant puls, så forsvant den igjen, og den kom tilbake. Det var helt kaos på rommet etterpå. Jeg visste ikke at det kunne komme blod ut fra så mange steder: Fra ørene, øynene, nesen, overalt. Å, så spennende!
Jeg tror ikke det er så mange som bruker en hjertelungeredningsmaskin på pasientene. Å se et menneske jeg nylig snakket med, bli behandlet så brutalt, gjorde inntrykk. Det voldsomme trykket på brystet, magen som beveget seg.
Men jeg visste at jeg valgte det rette. Jeg ble ikke skremt, det var fascinerende å se på.
Ofte har man ikke tid til en gjennomgang i ettertid sammen med teamleder. Det fikk vi denne gangen. Sånt lærer man mye av. Og hendelsen sitter ikke i så lenge etterpå.
Jeg så hvor viktig det er å øve. Alle på sykehuset deltar på hlr-kurs årlig. Derfor vet vi at blir det hjertestans, kan du stole du på at andre har lært det samme som deg selv.
Jeg tviler på at legen husker at hun kjeftet på meg. Veilederen sa: «Ikke tenk mer på det.» Men jeg syns det er uheldig å snakke til kollegene på en sånn måte. Jeg har hørt at jeg selv er veldig rolig og tydelig under stress.
Vigdis Jarnes Reisæter: - Dette er ikke noe for meg, tenkte jeg
Hvem: Vigdis Jarnes Reisæter
Praksis: Oslo, 2005
Jobber nå: Salgskoordinator i Kolonihagen
På sykehjemmet fikk jeg tildelt pasienten «Edle». Hun hadde MS og var bare 52. Hun kunne ikke gå og trengte hjelp til alt.
Jeg hadde aldri stelt andre enn meg sjøl. Da vi var alene, sa hun surt: «Kan du skaffe en ordentlig sykepleier? Studenter er så klønete, og de kan for lite.»
I en uke viste veilederen hvordan det skulle skiftes, mates og dusjes. Så sa hun: «Nå er du klar for å stelle alene.» Jeg var smigret, men ikke overbevist. Tenkte at dette er ikke ålreit, verken for meg eller Edle. Men jeg turte ikke si noe.
Edle likte ikke småprat, fikk jeg høre. Det var så stille, så jeg prata, jeg. Fortalte om alt fra mitt liv.
I åtte uker stelte jeg henne. Hun veide nesten hundre kilo. Det føltes uforsvarlig, burde vi ikke være to? I hvert fall når hun ble flyttet i seilheis til toalettet? Jeg manna meg opp og sa fra. Veilederen sa: «Hvis vi skal være to på alt, får vi ikke gjort noe på dette bruket.»
Jeg fortsatte å smøre legger og vaske hår. Det var fysisk og psykisk tungt å være i e
