Hensikt: Utforske fengselssykepleieres opplevelse av samarbeid med ansatte i LAR-tjenesten.
Metode: Undersøkelsen har et kvalitativt design med en induktiv tilnærming. Datasamlingen ble utført med semistrukturerte, individuelle intervjuer. Vi gjorde en tematisk analyse av datamaterialet basert på Johannessen, Rafoss og Rasmussens versjon etter Braun og Clarke.
Resultat: Undersøkelsen viser at fengselssykepleierne opplever samhandlingen med LAR-tjenesten som utfordrende ut fra følgende hovedfunn: Det er lite kommunikasjon, informasjonsutveksling og gjensidig forståelse mellom fengselshelsetjenesten og ansatte i LAR. Knappe ressurser og fysisk avstand mellom LAR-foretakene og fengslene kan bidra til at pasienter ikke prioriteres av LAR-ansatte under soning. Fengselssykepleierne erfarer at det er store forskjeller mellom LAR-foretakene på hvordan samarbeidet fungerer, og det er komplisert å finne rett LAR-behandler. Det er særlig utfordrende når fastlegen har behandlingsansvaret.
Konklusjon: Studien viser at fengselssykepleiere ved flere fengsler i Norge erfarer trepartssamarbeidet rundt LAR-innsatte som fraværende. LAR-retningslinjen oppfordrer til trepartssamarbeid, noe som ikke ser ut til å fungere i praksis. Konsekvensen kan være at pasienter som mottar LAR-behandling i fengsel, ikke får nødvendig oppfølging i tråd med LAR-retningslinjen.
Referer til artikkelen
Jobling N, Mjåland K, Birkeland B. Fengselssykepleieres erfaringer med samarbeidet med spesialisthelsetjenesten og fastleger om legemiddelassistert rehabilitering (LAR). Sykepleien Forskning. 2023; 18(91849):e-91849. DOI: 10.4220/Sykepleienf.2023.91849
Introduksjon
Legemiddelassistert rehabilitering (LAR), som et ledd i behandling av opioidavhengighet, tilbys av spesialisthelsetjenesten ved de ulike helseforetakene. I Norge er LAR et poliklinisk tilbud i tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) (1, 2).
Per 31. desember 2021 mottok 8099 pasienter LAR-behandling (3). Selv om LAR-behandling siden oppstarten i 1998 har hatt en kriminalitetsreduserende effekt (4), soner LAR-pasienter jevnlig dommer i norske fengsler. I 2016 var 10 prosent av innsatte i norske fengsler LAR-pasienter (5).
Innsatte med rusrelaterte utfordringer, spesielt LAR-pasienter, har sammensatte helserelaterte utfordringer som omfatter psykososiale, atferdsmessige og økonomiske problemer, lavere utdanningsnivå og sysselsetting, redusert livskvalitet og økt morbiditet og mortalitet grunnet sykdom, overdoser og selvmordsrisiko (6-9).
Ulike studier viser til svært høy overdose- og selvmordsfare den første uken etter løslatelse. Da er faren for overdose 90 prosent høyere enn tredje uken etter løslatelse (10, 11).
LAR-foretakene benytter seg av et trepartssamarbeid med kommunehelsetjenesten og fastlegene. Trepartssamarbeidet utgjør selve grunnmodellen i LAR (1). Dette trepartssamarbeidet er videreført i ny nasjonal faglig retningslinje for legemiddelassistert rehabilitering ved opioidavhengighet, heretter kalt ny LAR-retningslinje (2). Der beskrives det at når pasienter har behov for langvarige og koordinerte tjenester, skal spesialisthelsetjenesten og kommunen samhandle om pasienten i en ansvarsgruppe. Pasienten skal ha høy grad av brukermedvirkning.
I Helsedirektoratets veileder, «Helse- og omsorgstjenester til innsatte i fengsel» (12), fremheves det at fengselshelsetjenesten kan henvise og starte opp substitusjonsbehandling samt ivareta LAR-pasienter som allerede mottar behandling. Fengselshelsetjenesten skal følge opp og ivareta pasienter i LAR i samråd med spesialisthelsetjenesten.
Det er imidlertid spesialisthelsetjenesten som er ansvarlig for vurderinger, vedlikehold, opp- og nedtrappinger og eventuelt avslutning av den medisinske behandlingen. De skal dessuten gjøre utredninger og annen spesialisert behandling i fengselet i nært samarbeid med fengselshelsetjenesten (12). Tverrfaglig og tverretatlig samarbeid anses som viktig i denne sammenhengen for å kunne tilby en forsvarlig LAR-behandling under soning samt for å forebygge overdoser og selvmord etter soning (2, 7, 9-11).
I norsk kontekst foreligger det noe forskning på LAR i fengsel (6, 8, 10, 11, 13-15), men ingen studier har til nå utforsket samhandlingsrelasjoner mellom fengselshelsetjenesten og ansatte i LAR. Vi har derfor lite forskningsbasert kunnskap om hvordan trepartssamarbeidet fungerer i praksis overfor denne pasientgruppen i fengsel.
Studier på samhandling generelt i helsetjenesten med relevans for fengselsbasert LAR-behandling vektlegger ulike faktorer som fremmer samhandling (16-19): at vellykket samarbeid er avhengig av kunnskaps- og informasjonsutveksling om de samhandlende partenes profesjonsutøvelse, felles forståelse av hvilke problemstillinger som skal løses, samt fysiske møteplasser hvor relasjoner på tvers av organisasjoner og nivå kan etableres (18, 20, 21).
Iversen og Hauksdottir (16) påpeker at samarbeid på tvers av organisatoriske grenser ofte er vanskelig å få til. Årsaker er kulturforskjeller og manglende kjennskap til samarbeidspartneres kompetanse, arbeidsform eller utfordringer. Andre faktorer som kan hindre et godt samarbeid, er å ikke forstå ulike profesjoners faglige uttrykk, terminologier og kunnskapsgrunnlag (17). Pedersen (19) viser til en annen viktig faktor og betingelse for å lykkes med samarbeid, nemlig tid. Paradokset med tid er at samarbeid er tidkrevende å etablere, samtidig som det på sikt er tidsbesparende.
Studiens hensikt
For å kunne gi pasientene adekvat og god LAR-behandling i fengsel, med forsvarlig og riktig medisinering samtidig som vedkommende får psykososial rehabilitering, er det viktig at samarbeidet mellom LAR-tjenesten og fengselshelsetjenesten fungerer. I fengselshverdagen har fengselssykepleierne en nøkkelrolle i oppfølgingen av LAR-pasienter. Hensikten med denne undersøkelsen var derfor å utforske fengselssykepleiernes opplevelse av samarbeidet med LAR-tjenesten og LAR-behandlerne.
I denne artikkelen har vi følgende problemstilling:
«Hvilke erfaringer har fengselssykepleiere med samarbeidet med spesialisthelsetjenesten og fastleger om innsatte i LAR?»
Metode
Studien har et kvalitativt design med en induktiv tilnærming (22, 23). Datainnsamlingsmetoden var semistrukturerte individuelle intervjuer med åpne spørsmål.
Organiseringen av LAR-foretakene
LAR-tilbudet er organisert forskjellig i helseforetakene, noe som utgjør en sentral k
