Mine uttalelser i Vårt Land 2. februar og i Kontekst 7. mars har skapt engasjement og bestyrtelse. Det er ein iboende risiko i einhver debatt at man havner i den eine eller andre grøfta. Den siste måneden har lært meg at man bør være varsom med volumet på megafonen - noen ganger kan orda skygge for budskapet. Når Creos medlemmer og landets kirkemusikere blir provosert av synspunktene mine, er det nødvendig med noen oppklaringer og presiseringer.
Musikk er blitt ein del av allemannsretten i vårt samfunn. Mange har et nært forhold til musikk som identifikasjonsmarkør og som uttrykk for personlige og politiske holdninger og standpunkter. Den norske kirke (heretter Dnk) er ikkje fristilt fra denne utviklinga, og når kirkene i tillegg blir kultur- og konserthus, er det etter hvert utfordrende å etablere et felles sett med begreper om hva
