NBS-nytt
15.11.2016
Biokjemisk sett skulle det ikke spille noen rolle hva vi spiser, så lenge vi får i oss det vi trenger av essensielle aminosyrer, vitaminer, sporstoffer og energi. Men vi vet alle at slik er det ikke. Et lutefiskmåltid gir en helt annen opplevelse enn pannestekt småørret, selv om næringsinnholdet i store trekk er det samme. Om vi så ser bort fra at det tradisjonelle tilbehøret er ganske annerledes, er det likevel store forskjeller tilbake. Disse forskjellene må vi tilskrive kulturarven, mener Biorabiaten.
I det hele tatt er den biokjemiske siden av mat nærmest ubetydelig sammenlignet med den kulturelle betydningen. Ta for eksempel det fenomen at det er store variasjoner fra land til land når det gjelder hva man liker å spise. Ofte kan dette forklares med tilgjengelighet. Ser vi på norske mattradisjoner, er fårikål et opplagt eksempel. Tatt i betraktning hvor godt fårikål er, er det merkelig at denne himmelske synergien mellom fårekjøtt og kål er bortimot ukjent andre steder enn i Norge. Riktignok finner vi i den svenske Iduns kokbok, utgitt av Elisabeth Östman i 1911, en oppskrift på fårikål, men forfatteren har ikke kunnet dy seg for å innføre noen fullstendig unorske vrier i tilberedningen: "Om så önskas kan kålen brynas i 3 msk. smør og 1 msk. sirap, innan den kokas med köttet". Det er vel bare i grannlandet at noen kunne ønske å gjøre noe slik!
Så smak og behag endrer seg raskt når man krysser landegrensene.
Andre ting endrer seg også. Norsk, svensk og dansk kan nærmest regnes som dialekter av samme språk, men i visse sammenhenger har disse likhetene blitt fjernet. Ta for eksempel bær. Av en eller annen grunn har svenskene funnet det nødvendig å bruke helt andre betegnelser på de forskjellige bærartene enn nordmenn og dansker gjør. Ikke alltid, blåbær er blåbær over alt, men tyttebær har blitt til lingon, multer til hjortron og bringebær til hallon. I alle år har forskerne lurt på hvorfor det er slik, og nå mener Biorabiaten at han har funnet svaret. Han ser på svenskenes bærnavn som et eksempel på det han kaller en nasjonal kode. Det finnes andre eksempler på nasjonale koder. For eksempel rister bulgarere bekreftende på hodet i stedet for å nikke bekreftende, som andre europeere. Ifølge Biorabiaten oppstår slike nasjonale koder ut fra et behov som etniske grupper har for å kommunisere med hverandre uten å bli forstått av nærstående grupper med
Gå til medietI det hele tatt er den biokjemiske siden av mat nærmest ubetydelig sammenlignet med den kulturelle betydningen. Ta for eksempel det fenomen at det er store variasjoner fra land til land når det gjelder hva man liker å spise. Ofte kan dette forklares med tilgjengelighet. Ser vi på norske mattradisjoner, er fårikål et opplagt eksempel. Tatt i betraktning hvor godt fårikål er, er det merkelig at denne himmelske synergien mellom fårekjøtt og kål er bortimot ukjent andre steder enn i Norge. Riktignok finner vi i den svenske Iduns kokbok, utgitt av Elisabeth Östman i 1911, en oppskrift på fårikål, men forfatteren har ikke kunnet dy seg for å innføre noen fullstendig unorske vrier i tilberedningen: "Om så önskas kan kålen brynas i 3 msk. smør og 1 msk. sirap, innan den kokas med köttet". Det er vel bare i grannlandet at noen kunne ønske å gjøre noe slik!
Så smak og behag endrer seg raskt når man krysser landegrensene.
Andre ting endrer seg også. Norsk, svensk og dansk kan nærmest regnes som dialekter av samme språk, men i visse sammenhenger har disse likhetene blitt fjernet. Ta for eksempel bær. Av en eller annen grunn har svenskene funnet det nødvendig å bruke helt andre betegnelser på de forskjellige bærartene enn nordmenn og dansker gjør. Ikke alltid, blåbær er blåbær over alt, men tyttebær har blitt til lingon, multer til hjortron og bringebær til hallon. I alle år har forskerne lurt på hvorfor det er slik, og nå mener Biorabiaten at han har funnet svaret. Han ser på svenskenes bærnavn som et eksempel på det han kaller en nasjonal kode. Det finnes andre eksempler på nasjonale koder. For eksempel rister bulgarere bekreftende på hodet i stedet for å nikke bekreftende, som andre europeere. Ifølge Biorabiaten oppstår slike nasjonale koder ut fra et behov som etniske grupper har for å kommunisere med hverandre uten å bli forstått av nærstående grupper med
