Redaktøren i Khrono, Tove Lie, etterlyser klar tale fra ansatte i universitets- og høgskolesystemet. I denne kronikken bruker jeg min stemme til å reflektere over forhold som etter min oppfatning kan bidra til en form for fremmedgjøring iakademia.
Da jeg for over 10 år siden ble ansatt i høyskolesystemet, så jeg frem til en jobb som innebar å ivareta et viktig samfunnsoppdrag: Å bidra til kvalifisering av kommende profesjonsutøvere. Jeg forventet et system som prioriterte utdanning, satte kvalitet og lærerrollen i utdanningen på dagsordenen og var opptatt av å legge til rette for gode lærings- ogdannelsesprosesser.
Jeg regnet med å møte et system preget av åpne og faglige diskusjoner, nysgjerrighet og kritisk tenkning, også omkring veivalg, dilemmaer og prioriteringer. Jeg trodde det ville være tid til å utvikle ny kunnskap gjennom profesjonsrelevant forskning ogutviklingsarbeid.
Det ble ikke helt som jeg hadde tenkt meg. Jeg har erfart en arbeidshverdag som i økende grad er preget av byråkratisering og effektivisering, av at tellekantene dominerer og av at studentene blir til besvær. Dette kan slik jeg ser det, bidra til en følelse av fremmedgjøring og til at det blir tausere i akademia. I det følgende skal jeg utdype hva jeg mener kan være grunnlaget for at stemmeneforstummer.
Gjennom Strukturreformen ble det lagt politiske føringer for hvordan universitets- og høgskolesystemet skal se ut. Sentralt i denne reformen er at større utdanningsinstitusjoner gir økt kvalitet. Men store enheter medfører også, slik jeg ser det, utfordringer. En av dem handler om byråkratisering og større avstand mellom de som har makt til å beslutte, og fagfolk som i praks
